Ingar Edvardsen til minne

Ingar Edvardsen har forlatt oss 49 år gammel. Etter tre års hard kamp mot kreft måtte Ingar gi tapt, ikke lenge før sin 50-årsdag. Kreftsykdommen har nok en gang vist oss hvor urettferdig livet kan være. Med Ingars bortgang har en ung gutt mistet sin far, ei ung kone har blitt enke. Foreldre har mistet sin sønn, ei søster har mistet sin bror. Øvrig slekt har mistet et barnebarn, søskenbarn og nevø. Vi andre har mistet en god venn og en dyktig kollega.

Jeg møtte Ingar for første gang da vi var 16 år gamle i 1991. Vi begynte da i samme klasse på gymnaset på Rørvik, og vi utviklet fort et godt vennskap. I friminuttene ble det mye kortspill, i fritiden delte vi interessene for fotball og gode fester. Mye samme musikksmak hadde vi også. Etter videregående studerte vi begge i Trondheim. Du på BI, jeg på NTNU. Ved siden av studiene begynte du i en deltidsjobb som abonnementsselger, en jobb du også tipset meg om og som også jeg fikk. Uten denne tilfeldigheten i livet ville aldri Fornøyde Folk AS sett dagens lys. Erfaringene fra den gang ble med videre og første etter hvert til at vi var blant gründerne i selskapet.

Som kollega hadde Ingar en forbilledlig arbeidsmoral. Han var jordnær, grundig, analytisk og hadde en stor arbeidskapasitet. Videre var han svært god til å formulere seg skriftlig. Han hadde evnen til å skrive på en nøytral måte som samtidig var ansvarliggjørende. Før kreftsykdommen tok tak i Ingar hadde han ei jernhelse. Jeg kan vel telle på ei hånd hvor mange dager han var syk i løpet av de 16-17 årene vi jobbet sammen.

Ingar var glad i fiske. Både i sjø og i ferskvann.

Sønnen din Sondre får du ikke muligheten til å følge som du hadde håpet. Fremtidsturene i fiskevannet eller på sjøen får du ikke gjennomført. Det samme med å se en god fotballkamp sammen han eller å lære han hvordan laks skal røykes. Du ble frarøvet dette- men jeg vet det vi er mange som i årenes løp vil fortelle Sondre at han hadde en fantastisk far i håp om at dine verdier blir videreført.

Hvil i fred kjære Ingar, takk for at du var den du var.

You’ll never walk alone