Kjære Mormor

Nå er det gått ett år siden du forlot oss og etterlot et tomrom i vår verden, og jeg har tenkt på deg hver eneste dag siden. Du etterlot et tomrom som aldri kan fylles av noen andre, for ingen andre var som deg Mormor. Det er nok derfor det er så mange som savner deg. På Skaga, på Kolvereid, i Seljestubben, på Bjørkåstunet, på Frivillighetssentralen og på Coop-kafeen. Overalt har du satt spor etter deg, overalt har du vist kjærlighet og interesse, og overalt er du savnet. For du dro fra oss så altfor tidlig, og du sa det selv: «Enn at det va slik det sko bli, at det var kreften som skoill ta knekken på meg».

Jeg ser deg for meg i stolen din i Seljestubben med Farmen på skjermen og håndarbeidet i fanget. Du smilte og fniste når jeg kom inn og viste en slik glede over å få besøk av en av dine så høyt elskede barnebarn. Da var det også ekstra stas når en av naboene stakk innom slik at du stolt kunne vise frem disse menneskene som kom fra deg, som ikke hadde kommet til verden uten deg. Dine.

Og det var alltid «kleppsup» på menyen som i mine øyne var din absolutte spesialitet. Det skal sies at dette var mer en bestillingsvare enn noe annet, men du tok alltid bestillingen med glede, klukkende latter og et lite «nå du» mens du klappet meg på ryggen. Da tok jeg alltid rundt skuldra di og ga deg en klem, og da la du hodet på skrå og klemte tilbake i det du humret «hi-hi» og sa med den varme mormor-stemmen din «du e no mi du».

Tårene triller når jeg skriver dette, Mormor. For selv etter ett år er det uvirkelig at du er borte. Det er vondt å være på Kolvereid og ikke besøke deg når jeg er hjemme på ferie. Om enn bare for å stikke innom etter et ærend, for å ha god kvalitetstid med deg, eller bare ta en lur på sofaen mens du så på TV, for tryggheten av å ha deg i samme rom føltes så godt og avslappende. Jeg savner alle fine samtaler med deg om livet, gleder og sorger, om familie og slekter og om gamledager. Jeg savner å stryke gardinene dine, rydde i kjøleskapet ditt, og vaske gulvene dine.

Det var så mye vi ikke fikk gjort mormor, så mye vi ikke fikk snakket om, og så mange historier du ikke fikk fortalt. Nå er det vi som er igjen som må koke «kleppsup», som må huske på alle bursdager, strikke lappetepper, hekle og brodere fine duker og fortelle slektshistorier. Ja det er et tomrom etter deg som jeg nå skal fylle med gode minner av den omsorgsfulle, morsomme og evig sterke mormora mi. Et tomrom som skal fylles med minner. Av dine barn, dine barnebarn, dine oldebarn, dine slektninger og dine venner. Du er savnet av alle, og du er savnet av meg.

Jeg vil alltid være veldig glad i deg, Mormora mi.

Klemmer fra Ruth