Minneord for vår kjære Ingar Edvardsen
Ingar kom inn i livet mitt med et brak en augustkveld i 2019, og siden den gang har vi vært uatskillelige. Ting gikk fort, og allerede en måned senere bodde vi sammen. Vår kjære hund, Keegan, ble hentet samme august og ble vårt første felles barn. Vi hadde mange planer og drømmer for fremtiden, og billettene var bestilt, men så kom pandemien og stengte alt ned. Livet gikk videre, og vi nøt hver dag. Jeg husker spesielt en morgen vi lå i sengen, jeg leste og Ingar så på nettbrettet. Plutselig snudde han seg mot meg og spurte: "Hva synes du om disse her?" Jeg skjønte ingenting, hvorfor så han på ringer? "Joda," sa jeg, "de var fine." "Hvordan det?" spurte jeg han. "Jo, jeg tenkte kanskje vi skulle forlove oss." Så elegant fridde han, den 10. november 2021.
Livet fortsatte sin vante gang. Ingar med en hoste som aldri forsvant, og jeg med en form som ble dårligere og dårligere. Helt til 7. januar, da jeg slapp bomben: "Vi er gravide." Jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket hans den dagen, han klarte ikke å jobbe mer den dagen. I mars samme år kom kreftbeskjeden, men vi var fast bestemt på at den ikke skulle få styre livene våre. Det har vært mange opp- og nedturer, men vi har valgt å fokusere på det positive. Sondre, familie, venner, og vi to har støttet hverandre i tykt og tynt. Vi giftet oss også i hemmelighet i juni 2022. Som du sa med et glimt i øyet, vi måtte jo være gift når mini kom, så han ikke ble født utenfor ekteskap.
Jeg og Sondre er så heldige å ha fått 2,5 gode år med deg, der du har vært den beste mannen og pappaen du kunne være for oss. Selv om formen sakte ble gradvis dårligere, og du greide mindre de fysiske tingene. Jeg kommer aldri til å glemme alle de stolte øyeblikkene du viste oss, når mini begynte å snu seg selv, krabbe, gå og ikke minst når den første tannen kom opp. Noe du fikk merke godt av småe bitemerker på fingeren i starten. Alle de gode stundene der vi som familie har vært i lag og nytt vår tid og bare prioritert oss. Første dag i barnehagen, jeg vet ikke jeg, hvem som var mest spent, men det var nok du, at Sondre skulle ha det bra og trives. Du var nesten litt mer hønemor, enn hva jeg var i hverdagen.
