Minneord om Heidi Nordbøe

Dette var minneordet jeg aldri hadde tenkt på å skrive, kjære søster. Vi hadde vår ukentlige formiddagssamtale fredag like etter at du kom fra biblioteket med din faste, bunke med bøker til helga. I godt humør som vanlig. Og med et lite ønske om at vi meldte fra hvor vi skulle kjøre på ferie mandag.

Ved midnatt mandag lå den siste bibliotekboka di oppslått på salongbordet. Med brillene oppå. Du var selv reist bort. For alltid. Vi fikk ei natt i sjokk, uten søvn, men med tårer og fortvilelse. Et illebefinnende ut av løse luften snudde med ett tilværelsen opp-ned for hele familien.

Etter sjokket har jeg forsøkt å samle tankene. Morskjærligheten har alltid vært spesiell, har jeg ofte hevdet. Nettopp fordi den kan deles på flere. Og alle får en like stor del. Ditt mamma- og tantehjerte må ha vært av de aller beste, kjære søster. Ikke bare dine egne barn og barnebarn fikk smake av rausheten din. Alltid har det vanket verbal eller konkret oppmerksomhet også på våre etterkommere. Aldri pliktfølt eller overfladisk, men gjennomtenkt og personlig håndplukket og valgt til hver enkelt. Derfor ble du alltid satt sånn pris på av både store og små.

Vi stod hverandre nær, kjære søster. Fra vi var barn, i medgang og i motgang. Du fikk så absolutt din del av begge slag. Men du har «stått han av», både privat og yrkesmessig. Kjente og ukjente har rost deg for din innsats i skolen og som leder i Aetat og senere NAV, når jeg har møtt dem. Du var dyktig og avholdt. Jeg trodde på rosen og ble selvfølgelig stolt av storesøstra mi.

Boka med brillene på bordet ved godstolen din vil bli et bilde for meg i all ettertid. Det sier litt om dine egenskaper; interessert, nysgjerrig, leseglad, kunnskapsrik og med klare meninger. Jeg brukte deg veldig ofte som «konsulent» for artikler og kronikker jeg skrev, og dine tilbakemeldinger var verdifulle. Tusen takk igjen.

Det kom en liten familie på fem fra Lofoten til Kolvereid i 1960. Våre foreldre gikk så alt for tidlig bort, bare 55 og 69 år gamle. Kanskje derfor har vi tre søsken stått hverandre såpass nært, selv med geografiske avstander. Jeg er så glad vi fikk en fin fellesfeiring av din 70-årsdag i vinter. Det fortjente du. Men det var ikke fortjent at det skulle bli din siste bursdagsfeiring. For oss brødre blir det nå et enormt tomrom, som ingen kan fylle.

Tyngst er selvsagt savnet for Ingunn og Rune og deres familier. Vi tenker på dem og føler med dem. Her i barndomsheimen din på Nordre vil gjesterommet for alltid være «Heidi-rommet». Det er bare tre uker siden du overnattet der. For oss var det fullstendig fjernt at det skulle bli siste gang og siste besøk av vår kjære søster og svigerinne.

Takk for laget, Heidi. Din stjerne vil funkle i våre minner for alltid.

Sturla m/fam