Minneord om Marit Aarseth

Alle mennesker setter spor etter seg. Noen fotavtrykk er likevel dypere. Dine, Marit, blir stående lenge for oss. Reisa ned til Elverum for å ta et siste farvel med deg blir merkelig. Vårt siste møte fant sted der, men de mange gode minnene vil til evig tid være knyttet til Gutvik. Jeg har hatt gleden av å kjenne mange mennesker i Gutvik. Tidlig skjønte jeg at «ho Marit» faktisk var en institusjon i bygda gjennom sin lange lærergjerning.

Selv kom jeg inn i familien rundt 1970. Det ble møter med nye onkler og tanter. Datoen for vårt første møte husker jeg ikke. Jeg vet heller ikke så mye om ditt møte med Gutvik, annet enn at du kom dit som ung lærer og møtte din Henry der. Fra jeg som ung journalist hadde mine første oppgaver i bygda, så skjønte jeg at det meste, som skole og senere barnehage, var uomtvistelig knyttet til «ho Marit». Det var ikke overraskende, jeg kjente en sterk aura fra det første møtet.

Også i vår familie ble onkel Henry og tante Marit synonymt med Gutvik. Han hadde ikke videreutdanning, du var skolert. Men kloke mennesker finner hverandre. Dine interesser strakk seg langt utom lærerrommet på Gutvik skole. Du var levende opptatt av samfunnet rundt deg. Også etter at du flyttet fra kommunen fulgte du nøye med på hva som skjedde der. Helt til vårt siste møte hadde du alltid spørsmål om «hva og hvorfor» i din gamle heimkommune.