Minneord om Sigvard Fossaa 18.8.1951-20.4.2020
Det var stor stas i storfamilien 18. august 1951 da Sigvard ble født. Hans skjebne var bestemt! Han ble kalt opp etter bestefar Sigvard Fossaa. Navnet var en institusjon på Rørvik og langs norskekysten i vår barndom. Bestefar Sigvard hadde kontoret sitt i etasjen over leiligheten vår i forretningsbygget på Fossaa-kaia, og banka med stokken sin i golvet når vi seks unger bråka for mye. Vi var fem jenter til pappas store sorg - og bare en gutt. Det var Sigvard.
Sigvard sin drøm var å bli skipper på egen båt. Han var med pappa på fraktbåten «Agnes Fossaa» fra han var fire år, og ble opplært i sjømannskap på den gode gamle måten. Det var aldri tvil om hva han skulle gjøre som stor. Framme i «Agnes» hadde han et hemmelig rom i kahytta til godteri, og det var fullt når sommeren kom og han skulle være med som matros. Vi andre var også med en sjelden gang, men jenter fikk lite opplæring til sjøs. Sigvard kjente kysten som sin egen lomme, og var med all grunn stolt av sin erfaringsbaserte kunnskap i navigasjon. Godt opplært av far sin!
Det var ikke enkelt å være Sigvard den dagen pappa døde i februar 1974. Han var 22 år og ble den yngste skipper på egen fraktskute. Han følte ansvar for både mamma og søstrene sine. Det var tid for endring. De gamle jektenes tid var over. «Agnes» ble solgt et par år seinere. Sigvard etablerte seg i Risør, og ble skipper på supplybåter. Den siste jekta han kjørte hjem til Rørvik var «Søblomsten» som onkel Sigmund hadde styrt. Den bygges fortsatt om til den gamle galeasen fra 1876. Inger og Sigvard var med på et kyststevne i 1993 der «Søblomsten» ble kåret til det mest håpløse prosjekt å restaurere. Disse jektene som ble bygd om til motorkuttere i 1942, hadde personlighet. Og jeg har ofte tenkt ingen var høyere elsket enn dem i vår barndom.
