Venner dør. Det blir stadig vekk stillere i ens liv. Jeg sier innimellom at jeg aldri mer skal skrive minneord – av den enkle grunn at jeg ikke har råd til å miste flere venner. Holder argumentet! Vel, jeg bryter stadig vekk dette løftet uansett.
Denne gangen er det min venn Erling Brevik jeg skal minnes.
Brevika ligger der i skyggen av mektige fjell. To slekter flyttet dit. En fra Horsberg og en fra Hall. Både min oldefar Johnsen og de fra Horsberg skiftet navn til Brevik. De var ikke i slekt. Bare gode naboer. Her vokste Erling og tvillingbroren Asbjørn opp. Fem år tidligere hadde foreldrene Julie og Hans fått sønnen Harald. Alle tre gikk på Sørfjord skole som var en såkalt internatskole den gangen. Færingen var datidens Tesla og mang en tur ble gjort langs Sørfjorden, enten på vei til Terråk for å handle, fiske eller levere barna på skolen. Det var ikke alltid at fjorden lå speilblank... På slutten av førtitallet gikk Erling på Fredheim ungdomsskole. Etter krigen deltok han i Tysklandsbrigaden og var stasjonert i Rensburg. For sin innsats ble han tildelt «Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner». Erling var gjennom årene innom flere yrker før han ble ansatt som energimontør i Bindal kraftlag. Det er også fra den tiden jeg har mine første minner om han.
