Til minne om Gunnar Håkon Lien

Det er vinternatt. Stjernene gnistrer på nattehimmelen og nordlyset flammer som om hele Melkeveien står i brann. Månen skinner trolsk og får skyggene av råtne furutrær langs vannkanten til å se ut som giktbrudne gamle menn.

Oppe i i fjellene mellom Gravik og Bindal ligger Saglivatnet. Over vatnet går det et skispor i natt. Fremst i sporet går en skikkelse med en tung sekk på ryggen. Hun er lut av den tunge børa, men vet at veien foran henne er lang så hun gir seg ikke tid til noen rast. Det er Inga Olsen. Bak henne går en liten skikkelse – også han med en sekk på ryggen. Den inneholder noen bøker og en stor brun geitost som er laget av hans farmor Ivara.

Det er Gunnar i Lia som vi barna kalte han.

Syv år gammel.

Og på vei til Sørfjord internatskole i Bindal.

Bestemoren Ivara og mannen Neumann bor i Dumborslia et godt stykke lengre inne i fjellet og lever av å yste både brun og hvit geitost. Der har Gunnar vært mye som barn.

Når Ivara og Neumann en sjelden gang kom til Gravik eller Årsandøya med ost sto folk i kø på butikken. Det ble ikke jul uten «Ivara-ost». Nå hadde foreldrene og han flyttet til de andre besteforeldrene til Gunnar – Jørgine og Otto Olsen.

Gården Myrå lå nærmere Sørfjord skole i Bindal og det var mer «kåmmanes veig» til bygda. Der ble Gunnar boende de neste årene sammen med en stor huslyd. Selv var han enebarn. Familien bodde også noen vintre på sameplassen Juvikenget i Sørfjorden siden faren Tore fikk skogsarbeide der.

Like før de to nådde landet på den andre siden av vatnet kom de til en åpen råk. En bekk hadde funnet veien ned til vannet og isen var usikker. De tok en lang bue rundt råken og kom seg trygt i land. Enda skulle det gå mange år før Gunnar mistet faren sin, Tore, da han og skuteren gikk gjennom den råtne vårisen en marsdag på Trollskalvatnet ikke langt unna.

Nå skulle de opp på Juvikfjellet. De ble stående en stund på Årsandbråttan å «hiv æt pusten» før de la seg på stavene nedover Årsanddalen. Inga og Gunnar var gode skiløpere.

De krysset revespor og skremte røy og tiur opp i trærne. Haren spisset lange ører i pur nyskjerrighet og gjemte seg i skyggene.

Endelig kunne de skimte skolen langt der nede. Den siste «skjøten» var de bratte Årsandbakkan før de endelig kunne sette fra seg skiene mot en fjøs-rød skolevegg. Inne ventet Kristine Oppvarter med varme klemmer og enda varmere kakao. Snart tok Inga skiene fatt igjen og ga seg i veg på den lange veien hjem igjen. Stjernehimmelen og nordlyset viste vei.

I mange år skulle Gunnar være alles beskytter når skolens mobber skapte dype sår i barne -og ungdomssinn. Noe som skulle prege mange av oss hele livet. Jeg skal aldri glemme han for det.

Etter barneskolen mistet vi kontakten. Vi reiste begge ut i verden og møttes ikke igjen før svært mange år senere. Gunnar havnet på Svalbard og jeg ble lasaron i mange land. På Svalbard la han ned sitt livsverk i gruvene – noe som etter hvert ga han dårlig helse. Etter hvert traff han Anne-Britt fra Skibotn i Troms. Dit flyttet han og der kom han til å leve lykkelig med henne til sine siste dagers ende.

Jeg glemmer ikke dagen da han og kona en varm sommer sto på trappa på Årsand og takket for sist. Det viste seg at vi hadde vært nære venner alle de 55 årene hvor vi ikke møttes. Om somrene i de påfølgende årene kom de på besøk. Da ble det helg.

Jeg er sikker på at Hilma, Per, Geir, Jon Ivar, Ketil, Vigdis, Helga, Inger, Randi, Gunn-Karin, Alf Einar, Irene og Hallbjørn er med meg når jeg i dag og i all ettertid sier at jeg med stor varme vil minnes han Gunnar i Lia fra skoletiden. En hedersmann har gått bort. «Han finn nok fram» for å sitere dikteren. Han har bare «gått føre og kvista løype».

For mange år siden skrev jeg et dikt som jeg kalte «Vise ved Saglivatnet». Jeg benytter denne anledningen til å tilegne Gunnars minne denne diktet. Til evig eie.

Et av versene er slik;

«Det bodde folk langs med Saglivatnet ein gong før tia

vart skjeiv å vrang.

Da rauk det blått ifrå Dumborslia

og ifrå Myrå kåm lokk og sang.

Men alt det der de e lenge sia

no hersker villmarka dagen lang».

Jeg lyser fred over Gunnars minne.

Magne Olav Aarsand Brevik