Værvarsel fra Yr, levert av NRK og Meteorologisk institutt

ytringen.no

Til minne om Kjell Nyland

Døde · Publisert 09:39, 24 mar 2021

Om ikke mange ukene skulle min venn og mentor Kjell Nyland ha fylt 90 år. Slik skulle det ikke gå. Han fikk mer tid på jorden enn et menneske kan drømme om, men om kvelden den 10. mars la han til til slutt ned vandringsstaven på Grong alders- og sykehjem. Han fikk være hjemme sammen med sin Solveig helt til det siste.

Kjell var født den 5. juli i Vikdalen utenfor Mosjøen. Men det var på Øra Gård i Vefsenfjorden han skulle tråkke sine barne -og ungdomssko.

Der vokste han opp sammen med to søsken og sine foreldre. Kjell hadde «hang» til lærdom og det var vel også grunnen til at han søkte seg inn på folkehøyskolen «Toppen» i Vefs hvor han gikk i to år. Deretter ble det lærerskolen på Nesna. Å hvem traff han der? Solveig fra Grong. Ikke nok med det; hun het også Grong. Vakker som Synnøve Solbakken kom hun inn i hans liv og ble trofast ved hans side i 64 år. Samme året som de giftet seg, i 1957, begynte Kjell som lærer på Namdal Folkehøyskole. Solveig kom etter seks år senere. I 1969 ble han styrar, som det het den gangen - ved skolen, og var det i tilsammen 36 år. I denne tiden kom Bård, Gaute og Ingvild til verden. På Grong la Kjell ned en lang arbeidsdag bare avbrutt av videre studier ved universitetet i Trondheim. I samfunnshistorie. Statens gymnastikkskole hadde han tidligere vært elev ved.

Selv var jeg så heldig å komme til folkehøyskolen på Grong i begynnelsen av 1980-tallet. Jeg kom til et hjem hvor rektorparet tok imot meg i døren som om vi var gamle venner. Kjell smilte på sin lune måte og ønsket velkommen på en Vefsn-dialekt som han var stolt av hele livet. Jeg kan aldri huske at Kjell hevet stemmen mot hverken kolleger eller elever. Hans store talent i diplomati var det sikkert god bruk for når man til daglig omgikkes en skokk med unge mennesker som – slik ungdom ofte har – svaret på verdensproblemene. Han lyttet til alle – uansett om deres meninger kanskje ikke alltid var i overenskomst med de prinsippene som han selv sto inne for. Jeg var selv i perioder en ung teaterlærer som fikk gleden av å jobbe med Solveig. Kjell var publikum og hans positivitet til det som skjedde på den verdensscenen som gymsalen dengang var vil jeg aldri glemme. Han var alltid den som roste og oppmuntret.

Kjells lune humor skal jeg aldri glemme. Han var ikke vitsemakeren som slo om seg med blødmer vi alle hadde hørt før. Men hans underfundige måte å se livet på fikk ofte oss andre til å trekke på smilebåndet. Jeg husker en gang han og Solveig og jeg reiste med toget til Oslo. Solveig og jeg ble sittende på den ene siden og Kjell og en fremmed mann ble sittende rett imot oss. Mannen ved siden av Kjell hadde på seg et litt merkelig strikkelue. Kjell stirret plutselig på denne hodestasen... lenge. Så dyttet han mannen i siden og sa; «Gjæv huæ». Mannen skjønte selvsagt ikke dette språket og stirret uforstående tilbake. Solveig fikk oversettelsesjobben og forklarte at Kjell syntes at han hadde så flott en lue. Mannen tinte opp, ja nesten smeltet, og fikk fortalt at hans mor hadde strikket den for lenge siden og at det var noe av det kjæreste han eide. Det ble en lengre prat om både mødre og strikking. Slik var Kjell. Han fortalte om sin mor på Øra og mannen fortalte om sin på Eina. Jeg kommer aldri til å glemme denne stunden.

Når Kjell hadde morgensangen på folkehøyskolen var det alltid en høytid i rommet. Det var noe viktig som skjedde. Elevene lyttet. Ikke bare fordi han var rektor, men fordi han var KJELL. Han var en stor humanist enten han visste det selv eller ikke. Når han ledet sangen «I ungdommen» av Nordahl Grieg skjønte man at han mente det han sang og man sang med av hele sitt hjerte. Det er i dag hundrevis av elever og kolleger over hele Norge som minnes Kjell med vemod og glede. Minnene er mange, men jeg vet av redaktøren av denne spalten allerede klør seg i hodet...

Takk for at jeg fikk møte deg Kjell. Takk for det du ga meg av kunnskap om det å være menneske. Klarte jeg å tilegne meg en brøkdel av det skal jeg være deg evig takknemlig. Jeg får si som min mor sa på sine gamle dager da presten spurte henne om hun trodde på Gud. «Nei!» sa hun bestemt. «Men eg trur det e en plass vi ska møtast å drekk kaffe å eta fattimanj æt dauin.» Da gikk presten. Det tror jeg også. Min mor i Bindalen var også filosof, men hun visste det ikke selv. Jeg vet ikke hvor du har reist min venn. Bare at du har gått i forveien og kvista løype. Du finn nok fram.

Magne Olav Aarsand Brevik

(venn)

Høytflyvende sykkeltur?

Nyheter søndag 13:30
På fremsiden nå

Ett år med nye hobbyer

Helg søndag 07:15
Ytring - les folkets meninger
Fiskeri & havbruk
Kjentfolk

Jubilanter 16.-22. april

Kjentfolk onsdag 10:02

Sverre 4 år

Kjentfolk onsdag 09:45
Rett fra levra
Smånytt

Koronanytt - 16. april

Åpen fredag 08:17

Endringer i ledelser

Notis torsdag 15:47