Til minne om vår rause og inkluderende fotballtrener, Erling O. Hansen
17. november sovnet Erling O. Hansen stille inn. Erling var fra Oslo og kjærligheten til Runbjørg brakte han til Kolvereid og Kolvereid idrettslag (KIL). Han var selv en god fotballspiller, og engasjerte seg derfor som trener da sønnene Håvard og Brage begynte i KIL. Som miniputt og lilleputt spilte gutter og jenter sammen, og da det ble delt opp i egne smågutte- og småpikelag valgte Erling å fortsette som trener for oss jentene heller enn for guttene. Da vi noen år senere spurte han om årsaken til dette valget, var svaret at mens guttene allerede mente de kunne alt, var vi jentene interessert i å lære.
Selv om vi tviler på at vi var så fokuserte og lærevillige som man kunne ønske seg, er det ingen tvil om at denne beslutningen var svært bra for jentefotballen på Kolvereid. Erling var en avholdt trener som med sitt gode humør, en stor dose tålmodighet og masse raushet skapte spilleglede og lagfølelse. Han var nøye på at alle fikk spille, han delte ut ros og oppmuntring og gjorde sitt beste for å få gull ut av gråstein. Det var artig å spille på Kolvereid småpikelag og senere Kolvereid pikelag, og vi var alle stolte av laget og treneren vår.
Det var ikke noen prestisjejobb Erling tok på seg den gangen, og selv om vi hadde noen ganske gode sesonger og flere artige turer, var det også mange dårlige kamper med tap i trøndersk drittvær. Nå som vi selv har fått ungdommer i hus, er vi enda mer imponert og takknemlig for alle ettermiddagene og helgene Erling tilbrakte sammen med oss jentene på grusbanen foran Kulturhuset, eller i bil og buss på vei til kamp på Leka, Overhalla og Steinkjer. Erling klagde aldri på fnisinga og tullet i baksetet, men når dommeren satte i gang kampen forventet han fullt fokus.
