Så er beskjeden kommet. Terje har forlatt oss. Vi visste det ville skje, men vi håpet i det lengste at medisiner og cellegiftkurer skulle gjøre mirakler. Så skjedde ikke. Miraklene hadde egentlig alt skjedd – at Terje og jeg og alle i hans tid fikk vandre sammen med han på denne jorden i den korte tiden et menneskeliv er.
Jeg synes at jeg alltid har kjent Terje selv om han var noen få år eldre enn meg. Ihvertfall fra den tiden da han «gjorde sine hoser grønne» i Juvika – en av
nabogårdene mine. Der fant han et grepa kvinnfolk som het Aslaug. Det gikk ikke verre til enn at han «han rodde henne til Helstadsjøen og bar henne til gards».
