Værvarsel fra Yr, levert av NRK og Meteorologisk institutt

ytringen.no

«Å kjøpe katta i sekken»

Helg · Publisert 08:15, 12 sep 2021

Uttrykket stammer fra senmiddelalderen og betyr at man har kjøpt en ting, men blitt lurt og fått noe annet enn det man skulle ha. Det henspiller egentlig på en svindlermetode som gikk ut på å selge en «spegris» i en sekk. Uttrykket er sannsynligvis helt fra 1300-taller og tillegges tyskeren Till Eulenspiegel som sydde en katt inn i et hareskinn, la den i en sekk og solgte den som en hare. Til og med Ivar Aasen bruker begrepet i ordboken sin hvor han skriver; - «ein ska inkje kaupa grisen i sekken». Her er det grisen som får unngjelde. Vi finner ellers uttrykket i forfatterskapet både til Ludvig Holberg og Hulda Garborg.

Alle har vi vel en gang eller to gjennom livet følt at vi har kjøpt «katta i sekken», enten det gjelder kjøp av bruktbil eller oppdaget at vi har fått med oss halvråtten ruccola hjem fra butikken. Biler har jeg ikke noe erfaring med, men ruccola derimot.... Men; alle butikkene i Ytringens nedslagsfelt skal ha all ære av å ta godt imot meg når jeg kom tilbake med den illeluktende varen enten det var ruccola, tomater, epler eller lignende. Bare en eneste gang har jeg blitt beskyldt for selv å ha bedervet rosenkålene og det ble sterkt hentydet om at jeg sto i ledetog med Gartnerihallen. Den dagen mistet nok ekspeditøren besinnelsen – og et halvt år senere;jobben.

Det store «katta i sekken» kjøpte jeg selv for en del år siden. Jeg ergret meg lenge etterpå, men til slutt valgte jeg selvironiens svøpe og begynte å fortelle historien til venner og bekjente.

Jeg var kommet til Stockholm på en auksjon og det var et maleri av en norsk maler jeg siklet etter. Etter hvert skjønte jeg at det ble for dyrt for meg og maleriet gikk til en annen nordmann. Det gjaldt foresten bodømaleren Adelsten Normann.

De pengene jeg hadde brant i lommen og da auksjonarius løftet et sølvbeger i luften og proklamerte at «nu var det som alle hadde ventat på til salu» så var jeg ikke sen med å rette opp hånden. Han viste frem nedenforstående beger og sa at det var en kalk, en slik som vi drikker blod av når vi går til nattverd, og at den «mest sannsynligen» hadde stått i en katedral i Tyskland. Hva skulle jeg med en kalk? Jo, tenkte jeg – jeg skal gi den til Vassås kirke slik at Vår Herre ser på meg med mildere øyne når/hvis jeg en gang dør. Etter en stund ble kalken min, svært dyr... Ja, faktisk ikke stort billigere enn det det førutnevnte maleriet ble solgt for.

Etter å ha blitt gratulert med handelen og betalt ble koppen til Jesu blod forsiktig pakket inn i silkepapir og overrakt meg i en svart pose med auksjonshusets logo. Jeg tok så toget hjem til Norge. Ved første anledning ville jeg overrekke kalken til menighetsrådet i Bindal.

Kalken kom etter hvert hjem til gården min i og sto noen dager til stas og beundring for naboer og venner.

En dag kom en venninne fra Vestlandet på sommerferie til Årsand. Heldigvis, skulle det vise seg, hadde hun en doktorgrad i engelsk. Kalken ble vist frem og allerede første kvelden beundret hun den med en lommelykt. Jeg ba henne også prøve å tyde den latinske teksten som sto på den – gotiske bokstaver innrammet av sølvfjær som buktet seg som slanger rundt teksten. Etter en stund så hun på meg og sa; «Det her e ikkje latin Magne! Da en gamalengelsk. Veit du ka da står? No ska du høyre. Da står; «Tildelt fru Fergusson Blair som førstepris i en hønekonkuranse under Birmingham Hønefestivar i 1862. For rasen «Sølv-grå høne».

«Da røyk pokkal`n» for å sitere en gammel dame i et Rolf Kirkvågprogram fra sekstitallet.

Dettte kostbare relikviet jeg hadde ervervet meg var altså en premie som fru Fergussons i England hadde fått for sin sølvgrå høne for over hundre år siden. Jeg visste ikke en gang at slikt var mulig. Vel visste jeg at rundt omkring i England møtes befolkningen på streder og torv og konkurrerer i alt fra kakebakst til stedets vakreste kanin. Men høner? Å hva med menighetsrådet? Jeg trenger vel ikke å si at jeg valgte ikke å gi pokalen til kirken. Det skulle tatt seg ut om en stakker fikk nattverden og plutselig – midt under den hellige handlingen – begynte å lese om fru Fergusson. Vel er kirken blitt folkelig, men det får da være grenser.

Uansett; det er blitt en god historie av det og «kalken» er blitt degradert til sukkerkopp. Jeg understreker for syns skyld at skjeden som som står oppe i sukkeret aldri har deltatt i noen hønekonkurranse – den har jeg arvet etter min oldemor...

El Magnifico

På fremsiden nå

Inviterer til tre folkemøter

Nyheter tirsdag 09:57

Sterk vind gir fergetrøbbel

Nyheter tirsdag 08:02