Å løpe ved en bil i fart og hive seg inn er ikke hverdagskost

Takk og lov er det ikke så ofte jeg frekventerer sykehuset, og sist var vel i 07, da jeg skulle føde. Da så jeg ingen annen råd enn å ta ferden.

Men denne torsdagen i januar, måneden som har sånn ca. 75 dager i seg, hadde jeg time på sykehuset Namsos. Ikke for å føde heldigvis, men for en helt uskyldig sjekk. Øverengen hadde sågar tatt seg fri for å være med. Om det var kvalitetstid med kona han var ute etter eller Biltemabesøk vites ikke … Men kona hans i hvert fall, hun var litt amper, for hun gruet seg til denne timen.

Han merket nok det første tegnet da jeg sto på badet og kledde på meg- da sa han nemlig at vi måtte straks dra. Dette var nemlig den uka ferja vår Olav Duun var ute av drift og vikarferja var Lysingen. Som om ikke Olav Duun er full på flere av morgenavgangene så er ihvertfall Lysingen det, og den tar jo også færre biler. Dermed måtte fruen hive seg kjapt rundt slik at vi kom oss enda tidligere i ferjekøen for å være sikre på at vi ble med.