«Brødbakersken»

Landsbyen Volontorsk ligger på de store slettene ved foten av en mektig fjellkjede. I det fjerne skimtes spisse hvite fjelltopper som skarpe tenner mot himmelen. Ingen har noen gang sett disse fjellene uten sne. Landsbyens eldste påsto riktignok en gang at han for mange år siden, en sommer med stekende sol og katastrofal tørke hadde opplevd at solen smeltet isbreene og avdekket en fjellkjede som ingen før hadde sett. Den gangen hadde husdyrene dødd av mangel på vann og den store elven var en liten sildrende bekk. Folk reiste med hest og karjol store avstander for å hente vann til seg selv og de gjenlevende husdyrene. Det var den verste katastrofen i landsbyens historie. Råtne trekors bak den lille steinkirken vitnet om det som en gang hadde skjedd. En sjelden gang kom en av de gamle i landsbyen inn av den rustne smijernsporten til kirkegården og la ned en bukett erteblomster eller urter fra kjøkkenhagen på en av de umerkede gravene. Lukten av timian kunne merkes når man passerte muren som omga kirken. En urt som hadde vokst opp som ugress der inne.

Men nå var det juni, fint sommervær og bare lyden av humlene som surret rundt geitramsen i grøftekantene kunne høres.

Folk hadde forlatt landsbyen for flere dager siden. Krigen var kommet til landet og ryktet sa at en hær var på vei i deres retning.