I lunchpausen prøvde han å bestille togbillett, men alt var selvsagt utsolgt så tett inntil påske. Herman Gregersen, hans kollega anbefalte han å satse på en ståplass på toget. Etter hvert ville det sikkert bli en ledig sitteplass mente han. En merkelig fyr forresten. Han hadde aldri likt ham. For en del år siden inviterte han Herman med til Bindal på påskeferie, noe som ble svært mislykket. Det skjønte han allerede samme kvelden som de kom. Herman drakk tett og forklarte utpå natten at han hadde et alkoholproblem. Han fortalte også at han hadde sittet inne i sin ungdom og dessuten hadde hatt to opphold på en psykiatrisk institusjon. Hans store sorg var at han en gang hadde måtte gi opp sine musikkstudier. Han ble aggressiv etter hvert og Einar forsto at det var sjalusi inne i bildet. Etter dette hadde Einar hatt et dårlig forhold til Gregersen. De hadde avbrutt påskeferien midt i Den Stille Uke og reist tilbake til Oslo. Da Einar om sommeren kom tilbake til gården oppdaget han at flere verdisaker var borte. Dette hadde han konfrontert Gregersen med som selvsagt nektet for å ha tatt noe som helst. Saken ble ikke anmeldt, noe Einar hadde angret på i ettertid.
Fredag før påske pakket han kofferten og en bag, rasket med seg en flaske whisky fra skapet og tok taxi til Oslo Sentralbanestasjon. Billett hadde han ikke, men til slutt ordnet det seg med en sitteplass. En overvektig dame fra Rognan hadde plassen ved siden av og allerede før de passerte Lillestrøm skjønte han at dette ville bli en lang natts ferd mot dag. Han krøp sammen i det mørkerøde togsetet - i den grad det var mulig med 187 cm over strømpelesten å krype sammen, og trøstet seg med at han fikk ta det igjen og sove ut når han var vel hjemme på gården. Natten ble som fryktet; lang og ikke minst; trang. Toget var sikkert laget av kineserne. Derfor nesten datt han av toget da det endelig kom til Grong stasjon i syvtiden om kvelden. Damen – som forøvrig het Laura og som hadde besøkt datteren sin i Kongsberg forsvant i snøfokket inn i Tømmeråstunellen sammen med de andre påsketuristene. Han fant fort frem til Brønnøysundbussen – snakket noen ord med sin gamle venn sjåføren og rullet seg sammen i et dobbeltsete for å prøve å sove litt. Sjåføren lovte å vekke han når de nærmet seg gården der han skulle av.
Etter en times tid våknet han. Det var full snøstorm utenfor vinduene. Han var eneste passasjer. Sjåføren rusket i han og forklarte at de måtte vente på brøytebilen – bussen hadde kjørt seg fast i en snøfonn. Einar krabbet fremover til setet forrest i bussen. Sturla Sjåfør spanderte kaffe fra en blå termoskanne. To timer senere kom brøytebilen og bussen kunne fortsette mot Bindal hvor han skulle av. Stormen hadde stilnet etter hvert, men fortsatt dalte snøen stille ned i store mengder og grantrærne over Gartland sto som enorme snøtroll langs veien. Ikke før i totiden om natten kjørte bussen inn på busstoppen i lia ovenfor gården. Det hadde sluttet å snø og ikke et harespor forstyrret den hvite idyllen. En blek måne kikket frem over fjellene mot Sverige i øst og husene på gården der nede kunne så vidt skimtes i det vinterbleke månelyset.
