Fiskerne fra Vikna som aldri fikk en grav

Åse tar imot oss i leiligheten sin ved eldresenteret. Det er en svært oppegående 99-åring som forteller om en hendelse som har satt spor og som hun har bært med seg hele livet. Åse var bare tre og et halvt år den skjebnesvangre julidagen i 1923. Det skulle bli den siste dagen at Åse så fiskerne.

Den lille jenta hadde et nært forhold til flere av fiskerne og hadde laget seg kallenavn på dem.

– Jeg husker at «Haha» (Aksel) tegna til meg og klippet papirdukker, forteller hun og legger til at Hilmar var Himma, og Johan var Osa for henne. Minnene om en fin barndom med karene som sveivet på grammofonen for henne sitter fortsatt.