– Jeghar begynt på treningssenter!
Ikke at det er noen sensasjon i seg sjøl, for nå har det jo i årevis vært den type senter i Ytre Namdal. Men at jeg har karret meg dit, det er en sensasjon. Grunnen til at jeg kom meg i vei er, og det ble liksom prikken over i-en, at min fantastiske arbeidsgiver raust la til rette for at jeg skulle få hoppe rundt i fri utfoldelse uten å ha de store økonomiske utleggene. Da forsvant mitt siste argument i forhold til ikke å skulle binde seg til å trene, samtidig som samvittigheten min ikke tør annet enn å pushe på og få meg ivei.
Det er jo ikke det at de som er på et treningssenter er opptatt av andre enn seg selv. Vi vet jo alle det. Men, jeg vil anta at jeg ikke er alene om å helst ville være så usynlig som det går an i en treningssal. Dermed var min strategi selvsagt, da jeg skulle på «Step styrke», altså ulike trinn på en krakk, å stille meg helt bakerst. Jeg ble advart, det skal sies, men i lag med alt annet som skulle tas inn i en sådan stund passerte ordene tvers gjennom meg : «Vi skal snu oss, og da blir du på fremste rad».
Vi satte i gang. Jeg oppdaget raskt at her var det mye å lære seg i hurtig tempo. Jeg ga jernet, og at jeg skimtet i speilet der foran at mine armer noe urytmisk kom opp noen sekunder etter de andre, gjorde ingenting. Jeg ble varm, snart andpusten og fikk så en relativt frisk ansiktsfarge. Jeg storkoste meg, hadde en knallgod samvittighet og jeg tror jammen noe slik som at «nårjegkommerhjemskaljegspisepotetgullfordetfortjenerjeg» virvlet gjennom hodet mitt mens jeg tok en dobbel chasse, litt etter de andre...
