- Jeghar vært på dannelsesreise

Jeg har i nesten to uker vært på reise. Dannelsesreise er det jo noe som heter, men jeg er usikker på hvor stor personlig utvikling jeg har hatt på denne rundturen min i innlandet. Jeg reiste fra mann, sønner og katter, og skal jeg være helt ærlig tror jeg at samtlige syntes det skulle bli godt med en time-out fra hu mor.

Å reise på egen hånd innebærer null korrigeringer fra andre i familien. Jeg er blant annet veldig glad i å glane på folk. Dette pleier Øverengen å minne meg på ikke er noe fint å gjøre. Men nå kunne jeg altså glane fritt og hemningsløst på alle jeg ville, på min reise med fly, buss, trikk, t-bane og tog. Jeg funderte på hvem folk var, hvor de skulle og hvordan livene deres var. Den største skuffelsen eller sannheten, fikk jeg da jeg skulle lytte til hva to tyske ungdommer snakket om. Jeg har jo hatt tysk både på ungdomsskolen og videregående, så å kunne forstå hva de sa skulle ikke være noe problem. Det var det. Samme hvor jeg konsentrerte meg på å skjønne hva de sa, hadde jeg ikke sjans. Utover ordene ich og aber var det som gresk for meg. 5 år med forgjeves pugging av tysk altså.

For noen år tilbake investerte jeg i ny koffert, en stor, fin og oransje. Lettgjenkjennelig og med plass til alt en måtte ha behov for. Kofferten er fortsatt like fin og oransje, men den har dratt på seg en slags ulelyd når jeg triller den. Det blir jo en vane etter hvert, men på denne turen skulle kofferten virkelig svikte meg, og skape hodebry. Dog hadde jeg utsatt den for press hva lukking av den angår, da jeg hadde med meg i overkant mye bagasje. På flybussen, på vei til Gardemoen hvor jeg skulle avslutte med en konferanse, begynte glidelåsen å dele seg…Mer og mer. Jeg måtte sitte og holde kofferten sammen så ikke alt innhold skulle vise sitt åsyn. Det er ganske slitsomt det, å tilsynelatende sitte uanstrengt mens man for harde livet presser kofferten sammen.