Kapittel 1: Brevet i fjæra

Det var andre dagen i påskeferien, og skyene lå som et grått ullteppe over Sundsøya. Sjøen lå speilblank i vika nedenfor det lille, røde huset der Mia og Tobias hadde flyttet inn for påsken. Bestemora deres, Ragna, hadde bodd der hele livet. Nå var det bare hun og katten Bastian igjen, og det knirket i hver planke av huset. Mia likte det. Det var som å være midt i en gammel bok. En av de med kart i begynnelsen og hemmelige ganger under gulvet.

Mia og Tobias hadde tatt på seg støvler og regnjakker, selv om det ikke regnet. Det luktet salt og tare i lufta. Det var lavvann, og tangbeltet lå grønt og glatt utover steinene som små, bløte slanger. De gikk den vante stien ned til fjæra, den som gikk forbi den gamle naustrekken og over den spinkle trebrua bestefar hadde snekret før han døde.

«Se der!» Tobias pekte på noe som glinset mellom to steiner, like ved vannkanten.