Kjenner for å skrive litt om psykisk helse i denne spalten. Rent personlig har jeg et inntrykk av at vi er flere og flere som klarer, og tør, å snakke om hvordan vi egentlig har det. Å vise at vi er litt mer sårbar i dag enn i går, vise MOT til å si nei fordi vi kjenner at vi ikke klarer akkurat nå. I slike situasjoner mener jeg det er stort mot i vise at man er sårbar. På den ene siden er det kanskje litt egenterapi i nettopp det å kunne si noe om sin egen helse. På den annen side åpnes det kanskje en dør for andre som kan være med å bidra. For meg er det MOT å være sårbar.
I morgen skal jeg inn til 8.trinn for å introdusere MOT og MOT sitt program Robust ungdom. I forberedelsene til dette besøket, som heter Vis MOT, legger jeg mest vekt på å formidle at de må tørre å være seg selv, være ekte. I fortsettelsen av det er det viktig å få fram at de er gode nok som de er. Mange unge leter etter hvem de egentlig er. I konkurranse med alt rundt seg som er med og påvirker dem, kan de lett gå seg bort. Det kan bli en kamp for å være seg selv, finne ut hvem man er, hva man har og hva de står for. Min sterkeste oppfordring blir derfor at det er viktig og ha noen å snakke med om dette.
For det er mange følelser og tanker, utfordrende situasjoner og stunder der man føler seg helt alene. Det gjelder å finne metoder på å komme gjennom de tunge stundene. Finne egne måter å løse det på. MOT har lommelykta som verktøy. Lommelykta hjelper oss å sette lyset på det som er positivt, både hos oss selv, andre personer og ikke minst ulike situasjoner. Jeg bruker å si til meg selv at det må bli bedre i morgen.
