I vårt daglige virke har vi ofte nok med oss selv og det vi streber etter. Vi kan derfor se oss blinde på det rundt oss og mange ganger angre at vi ikke så det tidligere. Vi tror vi gjør ting riktig, men plutselig en dag går vi oss på en smell. En kjent lederskikkelse fortalte en gang om at han opplevde denne smellen fordi hans ledere ikke så det samme positive som han gjorde. Det endte faktisk med oppsigelse og stor sorg i tomrommet etter en jobb han elsket og en jobb han mente han var god i. Men de som bestemte så det på en annen måte. Noen ganger blir jeg selv sittende og filosofere over vår profesjon. Enten vi er butikkmedarbeider, lærer, renholder, lege, konsernsjef, snekker eller kontorfullmektig. Vi er jo alle mennesker, og vi er avhengige av å bli sett som den vi er og den jobben vi gjør. På den annen side må vi se andre i den jobben vi gjør. Ligger du på operasjonsbenken er du prisgitt kirurgen. Eleven i klasserommet er prisgitt den gode klasselederen og det er utrolig hyggelig når kassadamen i butikken smiler og sier hei når vi handler der. Vi ser og blir sett.
I MOT bruker vi Mummidalen som et kanoneksempel på hva som kan skje hvis man ikke blir sett godt nok. Derfor tenker jeg det er fint å dele den fortellingen med dere nå.
«En sen kveld banket det på døra hjemme hos Mummifamilien, og ute på trappa stod Tootikki og Ninni, men det eneste som syntes av Ninni var bjellen hun hadde rundt halsen. – Ninni har bodd hos en fæl tante som ikke var snill mot henne. Hun fikk for eksempel aldri høre hva hun gjorde bra, sa Tootikki. Og er man slem mot folk ofte nok, blir de usynlige. Så Tootikki lurte på om ikke Mummifamilien kunne prøve å gjøre Ninni synlig igjen.
