Tanker fra en førstereis konfirmantmamma
Så er sommerferien 2021 et avsluttet kapittel.
Ferien har gått den, dog uten å ha besteget en eneste fjelltopp, gått Vegatrappa eller trasket landet på lang, eller tvers. Jaja, jeg har prøvd meg på Sup- brett da- uten noe særlig hell. Har jo sett flere som står på slike brett og fjærlett padler utover blikkstille vann. Dette tenkte jeg ikke var noe heft. Det var det. Jeg kom meg ikke lenger enn at jeg ble stående på alle fire- hadde ikke sjans til å reise meg opp gitt. Min sønn mente det var Guds lykke at vi faktisk befant oss på hytta i Dødens dal, der vi var langt fra andre mennesker- for det hadde vært et underlig syn..
Det er jo slik, at når man har bosatt seg 70 mil unna sin barndoms dal, går ferden når man endelig har langfri, tilbake dit. Med familien på slep. Vi kjører må vite, 70 mil i ett strekk- det er ingen heft for familien Rødnes- Øvereng. Øverengen kjører. Det er billigst, da undertegnede har hatt en lei tendens til å få en og annen fartsbot. Men om jeg ikke kjører, vil jeg si jeg har en viktig og krevende oppgave som 2.pilot. Så sant jeg ikke sover eller hører lydbok, prøver jeg etter beste evne å varsle om trafikkbildet slik at min kjære mann lettere kan manøvrere seg i fellesferietrafikken. Akkurat hvor mye Øverengen setter pris på min bistand varierer noe. Jeg fikk også i år tilbud om å gå, etter et, om jeg skal si det selv, dramatisk varsel om en mulig kollisjon i en rundkjøring, som heldigvis ikke ble noe av da møtende bil overholdt sin vikeplikt. Dette var på vei sørover, sånn ca. på Dombås. Jeg avslo høflig tilbudet, da det hadde kommet til å ta forferdelig lang tid, dessuten hadde jeg ikke hverken turbukse eller joggesko på meg. Det hadde jo selvsagt vært litt kult og kunne ankomme Raufoss gående, og i all beskjedenhet fortelle at jeg hadde gått fra Dombås, men jeg valgte, som sagt å stå over.
