Også i voksenlivet møter man seg sjøl i døra. Man har liksom ikke alltid så voksen atferd som man engang trodde man skulle ha når man nærmet seg 50 år. Dette gjelder heldigvis i størst grad på hjemmefronten.
Stemningen sto alldeles ikke i taket. Den lå på gulvet, i ferd med å borre seg ned gjennom klikkgolvet og inn i grunnmuren.
Det var søndag kveld. Helga var på tampen. Vi lå lettere henslengt i hver vår sofa, Øverengen och jag. Gutta var i ferd med å legge seg. Undertegnede var ikke i sånn superduperhumør. Hadde akkurat hatt en lengre, læringsrik og upedagogisk monolog til mine sønner om:
