Det året alt ble annerledes, og vi alle luktet sprit
Så er vi ved veis ende i dette året som for all ettertid vil stå i historiebøkene som «annerledesåret». 2020 vil være ensbetydende med korona eller Covid 19.
12. mars 2020 ble Norge stengt ned. Det var nærmest uvirkelig å bivåne det hele. Aldri før har det blitt satt inn så ekstreme tiltak i fredstid som da - tiltak som fortsatt gjøres gjeldende. Vi har ennå ikke sett slutten på denne pandemien, og tiltakene vil nok vare langt ut i 2021. Men vi har blitt vant til å godta at sånn er det, vi er blitt vant til at arrangement avlyses, at vi ikke får klemme hverandre, at vi ikke kan være mange samlet og at reglene endres til stadighet. Vi har vist at vi er tilpasningsdyktige.
Koronaen har preget nyhetsbildet også hos oss og det preget oss også som mennesker og som bedrift. Da landet ble stengt ned flyttet også de fleste av oss over i hjemmekontor. Tilværelsen ble møter via skype og teams, avlyste arrangement, hjemmeskole, stengte kaféer og frisører, munnbind, spriting, spriting og atter spriting, streamede konserter, ensomhet, usikkerhet redsel for hva som kunne skje - følelsene gikk i berg og dalbane i forhold til denne ukjente fienden som vi ikke hadde kontroll på. Avisene ble viktige for folk for å få informasjon om hva som skjedde. Påska ble annerledes, det ble ingen skreifestival eller Kystbymesse, 17. maifeiringen ble minimal, sommerferien ble i eget land, idretten ble lagt på is, skolene og barnehagene la om rutinene, et forholdvis ukjent ord som kohort ble en del av det daglige språket, men vi har tilpasset oss og godtatt hele veien, men det har selvsagt kostet.
