Når ord ikke lenger er viktige

Folks deltakelse på sosiale medier har bidratt til å pulverisere rettskrivinga vi lærte på skolen. Få ser ut til å bry seg med dobbel konsonant, punktum og komma, orddeling, forskjell på da og når eller ennå og enda. Er det helt greit at vi bare lar det hele flyte ut og at alle normer kastes over bord?

Nå innrømmer jeg umiddelbart at jeg nok er litt over gjennomsnittet opptatt av rettskriving. I en hektisk jobb med stadige deadliner har jeg selvsagt blingset selv også. Og jeg lar meg på ingen måte provosere av åpenbare feil jeg ser. Selv om reglene er ganske klare, så er det heller ikke alltid enkelt å velge mellom «ennå» og «enda». Likevel synes jeg det er riktig at vi beholder en norm for skrivinga vår når vi for eksempel skal lage et brev til det offentlige eller sende et debattinnlegg til avisene.

Eksempelvis er vi alle opptatt av at innvandrere og nye landsmenn lærer seg norsk så raskt som mulig. For denne gruppen kan det være en utfordring å finne korrekt måte og skrive på når vi innfødte selv ikke følger de gjeldende regler. På skolen skal barna våre lære grammatikk og rettskriving. Ser ungene at vi voksne ikke bryr oss om det samme, så er det vanskelig å få dem til å forstå viktigheten av å ha en felles norm.