Når sannheten blir for kjedelig
Jeg har, og sikkert mange med meg, reagert på ordbruken i media med jevne mellomrom. Budskapet spisses til det neste komiske for å få punch og for å komme mest mulig oppmerksomhet. For å være helt ærlig så er jeg møkka lei. Møkka lei av detaljer som blir blåst helt ut av proporsjoner mens helheten i saken tones ned, og som igjen medfører at saken blir helt skjevt fremstilt. Hva er galt med sannheten? Hva er galt med en nøktern og mest mulig riktig gjengivelse av de faktiske forhold? Selger det ikke lenger? Er det for kjedelig?
– Jeg ble nedringt etter at saken ble publisert. Makan til storm på telefonen har jeg ikke opplevd før, sa en journalist og tidligere kollega til meg etter at en sak om hundebæsj i turløyper var publisert. Avisen han jobbet i har godt over 20.000 lesere. Da jeg spurte om hvor mange som hadde ringt talte han opp elleve ulike innringere. Elleve av over 20.000. Det sto storm på oppfølgingsartikkelen dagen etter på. Stakkaren skulle stått på Nærøysundbrua i 36 meter i sekundet en times tid…mulig storm hadde fått en annen klang i hodet hans.
Min opplevelse er at det norske folk er stort sett ganske rolig av seg. Vi har stor hjertevarme når andre lider, og vi er etter hvert blitt ganske så tolerante overfor det aller meste. Det er lite som sjokkerer oss lenger. Tabloidjournalistikken har den virkningen. Roper du ulv, ulv så bryr ikke folk seg etter hvert. Selv har jeg gitt opp å lytte til de politikerne som velger den provokative stilen når de skal få frem budskapet. Det finnes mange andre i de samme partiene som mener det samme, men som har en langt mer edruelig tilnærming til problemene. De forsøker å se det hele i sammenheng, men det er tydeligvis ikke lenger sexy nok.
