Vi kan fjerne 11 år fra vårt sosiale liv

Når min generasjons barn og barnebarn blir 80 år gamle, har de ut fra forskernes beregninger brukt 11 år av livet sitt på smarttelefonen. Jeg tar meg selv i å bruke - eller misbruke - telefonen altfor ofte. Men er denne utviklinga noe vi egentlig ønsker?

Selv om min egen skjermtid - som det så fint heter - jevnlig har økt, så er jeg fortsatt i stand til å se meg rundt og ble betenkt over det jeg oppdager. Inne i hodet mitt lager jeg noen ganger statistikk på dette. På venteværelset hos legen satt på det meste 90 prosent og fomlet med smarttelefonen sin en gang jeg telte. På flybussen inn til Trondheim nådde antall skjermbrukere 100 prosent.

Også her hjemme med familie samlet, kan jeg telle at for eksempel sju av sju sitter med fingeren – eller fingrene - og taster på telefonen. Nei da, jeg er som sagt ikke bedre selv. Selvsagt kan jeg unnskylde at litt tid på skjermen er jobbrelatert, jeg har e-post der og kommuniserer på meldinger. Telefonen brukes også som fotoapparat i jobben nå. Likevel går det meste av min skjermtid til å lese nyheter på nettavisene, sjekke Facebook og Snap eller legge kabal for å få tida til å gå om jeg venter i bilen på noen andre.