Kronikk:
Vi kan, men må ikke si alt vi vil
Foto: Hrayr Movsisyan/Pixabay
Jeg vil selvsagt kjempe for det frie ord til mitt siste åndedrag. Tale- og trykkefrihet er en av demokratiets grunnpilarer. De nordiske landene er eksempler på hvor viktig disse rettighetene er for et liv i frihet. Paradoksalt nok er det et land som Tyrkia, der demokratiske spilleregler stadig strammes inn, som har forsøkt å stanse Sveriges medlemskap i forsvarsalliansen Nato.
En stor del av Tyrkias befolkning, i likhet med mennesker i en rekke av verdens land, lever sine liv etter Koranens ideer og muslimsk tro. Å hevde at den muslimske lære er den riktige, er akkurat like mye ytringsfrihet som å hevde at kristendommen eller humanismen er det eneste rette. Så det å brenne Koranen er en like stor hån eller angrep på medmenneskers rett til å hevde sine meninger som om Bibelen eller Norges lover ble brent. Og det ligner ikke et fnugg av respekt for andres meninger.
Det finnes ikke lover mot å brenne Koranen eller andre bokverk i våre nærmeste demokratier. Heldigvis. Men er det riktig eller nødvendig i forhold til å respektere medmennesker? Jeg synes faktisk ikke det. I vårt kjære fedreland finnes det titalls forskjellige, politiske partier og retninger, fra ytre høyre til ytre venstre. Meningsbærerne kan ta fullsteding avstand fra hverandres budskap. Men vi møter da ikke opp foran kontoret til våre politiske motstandere og brenner programmene deres.