Denne gangen har de laget et kulturhistorisk tilbakeblikk som gleder mange av oss som har levd noen år

Som våte tøysko, spikking av seljefløyte, sølepytter og maiblomster av plast var våren kommet når en skramlete varebil rullet inn over en av verdens(!) minste bebodde øyer; Årsandøya. I dag skal det handle om den varebilen, fullastet med malerier. Sekunder etter at bilen ankom sto en mann på trappen med et maleri i hver hånd. Det var en maler fra Stranda sa far. Jeg trodde at det var en maler som bodde nede ved stranda der hvor naustet sto. Et sted jeg aldri hadde vært da mor lærte meg at fjorden krydde av krokodiller og menneskeetende hai. Noe jeg langt på vei tror den dag i dag. Kanskje det er derfor jeg alltid har vært så redd på sjøen. Derimot har jeg et svært godt forhold til kakebokser med smulteringer......og malerier. En gang en «agent» høflig og på kav vestlending spurte av vi var i beit for å ha et maleri over sofa`n sa far. «Nei, du sjønna æt vi har nå`,n ælga i solnedgang over sofa`n vi!». Likevel må han en gang ha kjøpt bildet som har hengt i yttergangen siden femtitallet og som nå henger på Prestegårdsmuseet på Kolvereid.

Strandakunst husker de fleste i min alder. Mangt et hjem i min barndom hadde et bilde av en strandamaler på veggen. Og på mange måter var det min døråpner til kunstens verden.

Men hvem var disse strandamalerne? Museumsforlaget i Trondheim med Laila Andreassen ved roret skal ha all ære av å ha brakt en gjeng selvlærte malere fra Stranda frem i lyset igjen. Forlaget har tidligere skrevet om selbuvotter, lus og tricotagefabrikken på Salhus etc.