- Fåut finger'n neste gang det er bots og bededag

Hele tre orkestre hadde satt stevne, og Kjell Stokland svingte taktstokken med en slik suveren myndighet at ingen turde annet enn å følge notene der nede på papiret. Og hva betyr det vel om en tone eller to i et uforvarende øyeblikk lever sitt eget liv og skrikende begir seg ut i eteren på egen hånd? Jeg har selv, skrikende, mange ganger gitt meg avgårde ut i eteren på egen hånd så jeg vet hva det er snakk om. Bare charmerende spør man meg. Ihvertfall i ettertid. Om slikt en sjelden gang skulle skje vet vi alle at maestro Kjell snart vil snu seg mot oss og komme med en unnskyldende slengbemerkning. Han elsker sin «hjord», noe hele hans væremåte og vifting med armene mens musikerne spiller bærer preg av. Han tryller militærmarsjer og vuggeviser ut av en – mildt sagt – kaotisk bunke med noter før han snur seg og leder flokken mot nye crescendoer mens han kaster skjelmske blikk på sin kone som sitter på første orkesterbenk og blåser på et krokete horn. Aud Henny Kjølstad spretter stadig vekk opp som et troll i eske og forkynner hvem som musiserer, hva vi har i vente, når loddsalget skal begynne og hva vi får til kaffen etter første akt. Hun har en stemme som bærer helt bak i salen – noe som sikkert også gjør at hun er godt betalt for jobben.... Bra jobba Aud.

Så blir det kaffe. For femti kroner kan vi velte oss i påsmurt mat, marsipankaker og all verdens søte delikatesser. Det eneste jeg «savnet» fra ungdomshuset på Årsandøya var vafler med kokt egg og ansjos. Mulig den slags er gått ut på dato. Det er tross alt over 60 år siden jeg spiste denslags.

Nei, dette gikk Danskebåten en høy sjøgang.