Fra en idyllisk barndom på Fikkan til diplomatliv i Nepal

Jeg vokste opp på Fikkan på en gård som ble omgjort til et dykkesenter. Det var utrolig spennende som barn, og det er vanskelig i dag å se for seg en mer idyllisk barndom. Jeg vet ikke hvorfor, og kan ikke huske selv når jeg begynte å føle på interessen jeg hadde for verden, språk og andre kulturer. Jeg var derfor veldig ivrig på å reise ut i verden, til tross for at jeg allerede befant meg på kanskje den vakreste plassen på jord. Dette måtte jeg nesten finne ut av selv. Jeg drømte om Hawaii og andre tropiske steder, men endte til slutt opp med å gå på universitet i en liten by i Nord Dakota, USA. Der fikk jeg ofte høre fra de lokale (de fleste med norske aner) at å bo der må være akkurat som hjemme. Men det var det ikke. Helt flatt, langt fra havet, og en kulde om vinteren jeg aldri har kjent på før. Her var det prærie, og ingen trær. Ganske annerledes fra hjemme hvis man ser bort ifra det at jeg kunne få kjøpt brunost, Freia melkesjokolade og lutefisk der. Jeg forelsket meg i stedet og menneskene. Det å være norsk i USA, spesielt steder der nordmenn en gang lenge siden bosatte seg da de emigrerte fra Norge, er fantastisk. Jeg har ikke opplevd lignende interesse for Norge siden.

Fra studieår til diplomatvei

Etter uteksaminering fortsatte ferden min litt rundt omkring. Jeg fikk jobb i Nederland, begynte så på min mastergrad i London før jeg fikk et 6 måneders opphold som studentpraktikant ved den norske ambassaden i Bangkok. På dette tidspunktet var det blitt tydelig hva jeg ville gjøre med mitt liv. Jeg ville jobbe i den norske utenrikstjenesten. Jeg fullførte min mastergrad i internasjonale relasjoner, og begynte å se etter jobber relatert til dette.