Værvarsel fra Yr, levert av NRK og Meteorologisk institutt

ytringen.no

Nina Beate Williksen har fulle ridekurs og mange på venteliste.

Fullsatte kurs og venteliste

Er man helt blank på hest, som undertegnede er, vil man kunne få kyndig hjelp til å komme seg i gang med hesteridning fra Nina Beate Williksen. Hun driver nemlig rideskolen på Vikestad. Det er ikke mangel på de som har lyst til å ri, noe alle de fulltegnede kursene kan bekrefte.

Nyheter · Publisert 08:00, 11 sep 2021

Nina Beate Williksen er vokst opp på Flerengstranda og har alltid hatt en forkjærlighet for hest og hadde sin egen da hun gikk på videregående. Etter hvert flyttet hun til Trondheim hvor hun bodde i mange år.

– Jeg trodde at man ikke kunne ha hest i byen, så jeg solgte den. Men etter et år ble det kjøpt inn en ny. Det gikk faktisk å ha hest i byen! Den har jeg hatt i 18 år nå, forteller Nina Beate.

Startet rideskole

Veien i livet førte henne fra Trondheim til Flatanger. Etter at hun bosatte seg i Flatanger kom ideen om å starte rideskole. Hun tok utdanning for å bli instruktør gjennom en toårig samlingsbasert skole ved Arlanda i Sverige. Prinsippene i opplæringen var noe hun likte godt og kunne relatere seg til.

– Selve opplæringen skal være på hestens premisser, det skal være harmonisk og man skal samarbeide med hesten. Det er så viktig å vise ungene at de skal være et team og at hesten er en kompis, forklarer Nina Beate.

Hun liker å ta kurs selv for å utvikle sin kunnskap, men det har vært vanskelig under koronaen kan hun fortelle.

– Jeg har vært med på et onlinekurs i koronatida der man sender inn filmer en gang i måneden og får tilbakemelding fra kurslederne. Det gikk ut på konkrete enkeltøvelser og det hjalp på å holde oppe motivasjonen det å ha noe å jobbe imot. Det fungerte overraskende bra, sier hun.

Quick fix er ikke løsningen

– En del bruker mye utstyr og oppstår det et problem så prøver de heller noe nytt utstyr. Utstyrskifte er ofte bare en midlertidig løsning og så kommer problemet tilbake. Det beste er å løse problemer som oppstår underveis og å finne ut hvorfor hesten gjør som den gjør, sier Nina Beate.

Hun underviste i Flatanger i fem år før hun flyttet hjem igjen sammen med sønnen Lui (5). Her fant hun drømmeområdet på Vikestad.

– Det var kjempeflaks og perfekt timing. Eierne av gården, Solveig og Trond Ribe, hadde alt klart med stall, ridebane og uteområdet og var på utkikk etter noen å drive stallen. Det er også perfekt med at det går en lang skogsvei som går nesten til Rørvik, forteller Nina Beate.

Selv har hun ansvar for sju hester, og da er grensen nådd kan hun fortelle. To av disse leies av andre. Tre ponnier, to kaldblodshester, en american curly og en fjording.

– Curlyen er for tiden i Holmestrand på date, og jeg venter spent på om det blir et føll fra turen, forklarer Nina Beate spent.

Ventelista vokser

Det er flere som er interessert i å ri enn hun har kapasitet til. Det er nå venteliste på kursene.

– Flatanger var så mye mindre, der var det vanskeligere å få folk til å bli med, mens her er det fullt med en gang. Det er så gøy at det er interesse og et miljø her, noe som er helt suverent, mener Nina Beate.

Kjønnsfordelingen er noe ujevn, noe Nina Beate gjerne vil se endre seg.

– Det er stor overvekt av jenter, men jeg skjønner ikke hvorfor. Selve ridningen kan jo være litt ekstremsport hvis du rir tøft nok. Mulig gutta tror det er mye stell og dull. Noen gutter er det imidlertid innom, men når de kommer til en viss alder så forsvinner de til annen sport og hobbyer. Her er jentene i hopetall, så er du gutt så får du de for deg selv, ler Nina Beate.

Hest er en livsstil

Hun holder kurs mandag til torsdag. Å ta seg ei ordentlig langhelg er fremmedord for Nina Beate.

– Jeg vet ikke forskjell på helg og fri, dette er en livsstil for meg, sier hun.

– Annenhver helg er Lui hos faren og da hender det seg at jeg gir et tilbud til de som ikke får vært med på kurs eller gir enkelttimer. Før sommeren hadde jeg fredagskurs også, men det er greit å ha en dag hvor man kan være litt fleksibel. Da kan det være mulighet for drop-in, forklarer Nina Beate.

Kursene varer i fem, ti eller tolv uker. På nybegynnerkurset er det viktigst å bli trygg på hesten, å starte og stoppe den, håndtering og utstyr og stell av hest. Det tilpasses etter nivå. I det videregående kurset introduseres forskjellig tempo som skritt, trav og galopp, samt rideturer.

– I 10-12 årsalderen er jentene glade i å drive med sprangridning. Der må jeg holde igjen litt, noen tror de skal hoppe andre dagen. Men de må kunne alle gangartene først, sier Nina Beate.

Aldri for sent

Hun vil gjerne ha flere voksne innom og mener det aldri er for sent å begynne.

– Det kommer en del voksne som har ridd i sin ungdom og de er glade for å få frisket opp gamle kunster igjen. Jeg har også hatt noen som bestemte seg for å lære å ri når de er kommet i femtiåra og det synes jeg er så kult. Det er aldri for sent å begynne, og det er et par plasser ledig på voksenkurs så det er bare å hive seg med. Man blir heller aldri ferdig utlært, hver hest kan lære deg noe nytt. Det er en evig prosess, noe jeg liker, forklarer Nina Beate.

Lui er ikke like begeistret over at intervjuet overdøver TV-tittinga hans på mammas mobil og beordrer moren ut i stallen for å jobbe.

Nina Beate håper at det ikke blir rødt nivå igjen i Nærøysund. I fjor ble det ordnet opp med egen lekekrok i stallen som ble flittig brukt. Sønnen er flink til å hjelpe til i stallen med å gjøre rent og å spyle med vannslangen, selv om det er morsomst å være hjemme og å gjøre ingenting i følge han.

Jubler over å måke skitt

På ettermiddagen strømmet det til med barn som var spente på å få sele på og ri seg en tur.

På sidelinja møtte journalisten et par fedre som ikke delte den store entusiasmen til barna.

– Hest er best på brødskiva, spøkte en av fedrene muntert.

Mødrene til motsetning var mer begeistret. Noen hadde holdt på med hest selv i ungdomsårene og hadde tatt opp hobbyen på nytt, mens andre gjerne kunne tenkt seg å ta et kurs.

Hovedsaklig syntes de unge deltagerne at selve ridningen var mest gøy. Men for noen få som syntes hestene kanskje var pittelitt skumle enda stod jubelen i taket da de fikk beskjed om at de kunne gå inn i stallen og måke ut hesteskitt av båsene.

Aldri før har jeg sett noen så entusiastiske for å få fjerne avføring.

På fremsiden nå