Når jula avdekker nasjonens svikt

De siste dagene har vi kunnet fråtse i skattelister og oppramsing av de mange med enorme formuer rundt oss. Jeg føler ikke at jeg selv er utstyrt med det store misunnelsesgenet. Men jeg tenker at alt fokus på overflodssamfunnet vårt og inngangen til jula mer enn noen gang viser de stadig sterkere kontrastene mellom fattig og rik. Mens mange klør seg i hodet og lurer på hva de skal gi bort til unger som har alt fra før, så fryser andre i matkø eller håper de kan finne noe gratis i handlekurver på overpyntede kjøpesentre.

Vi er flinke til å prate om å minske forskjellene i samfunnet, om likestilling, om bærekraft og å gi løfter om satsing på de svakeste gruppene. Offisielle dokumenter oppgir litt varierende antall mennesker som lever under den såkalte fattigdomsgrensa i Norge. Ifølge SSB (Statistisk sentralbyrå) havner rundt 550.000 av oss i lavinntektsgruppen.

Nøyaktig antall er vel heller ikke så interessant, det er nok å konstatere et at tallet er altfor høyt. Målt i brutto nasjonalprodukt per innbygger havner Norge på fjerdeplass blant verdens rikeste land, ifølge de ferskeste statistikkene. Nasjonen har så store rikdommer på bok at det ikke burde være et menneske som stod i kø for å hente matposer fra Kirkens Bymisjon eller andre hjelpeorganisasjoner. Selvfølgelig opplever mennesker det flaut å nærmest måtte tigge for livsopphold, enten man er syk, arbeidsløs eller også i full jobb. Det er imidlertid vi som samfunn som burde kjenne flauheten over at dette skal være nødvendig i en nasjon som bader i rikdom!