Ski-VM er landet, hoppsporten har buklandet

Stormkast, sammenhengende striregn og møkkavær maktet ikke å ødelegge en imponerende VM-fest i Trondheim. Men ledelsen i vår nasjonalsport skihopping klarte det nesten. Avslutninga på et par ukers vinterfest i den trønderske hovedstaden ble absolutt ikke slik over 2.000 frivillige, hundretusener av idrettsinteresserte tilskuere og en dyktig arrangørstab fortjente.

Når vi får ski-VM 2025 litt på avstand, så håper jeg det glimrende arrangementet og de dyktige arrangørene vil være det vi husker best. Akkurat nå sitter jeg igjen med en følelse av skuffelse, tomhet og nærmest et ødelagt kjærlighetsforhold. Hoppsporten har vært min favorittidrett vinters tid så lenge jeg kan huske. Min egen karriere i sporten endte i 40/50-metersbakker og deltakelse i et par kretsmesterskap i starten av tenårene. Men fasinasjonen for damer og herrer som flyr flere hundre meter gjennom lufta har aldri sluppet taket. Før nå.

Nasjonalsporten vår er gradvis blitt ødelagt av utstyrshysteri og merkelige regler de senere årene. TV-bildene fra ski-VM i 1966, der Bjørn Wirkola før den avgjørende omgangen i Holmenkollen stod smilende og vinket på toppen av ovarennet, sitter fortsatt spikret i minnet. «Hoppdrakten» var strekkbukse, tykk, strikket genser og med ei god, gammeldags topplue på hodet. Tilsynelatende uten nerver gjennomførte altaværingen et strøkent skihopp med et fjærlett nedslag og tok en soleklar gullmedalje.