Værvarsel fra Yr, levert av NRK og Meteorologisk institutt

ytringen.no

Det finnes ting man må være politiker for ikke å forstå

Av Helge H. Sørø

Ytring · Publisert 00:10, 9 sep 2021

Overskriften er sånn høvelig ondskapsfull, og den er et sitat av ukjent opphav. Men jeg synes likevel det er et passende syn på en bunke bedrevitere som anser seg opphøyet til å bekle rollen som politikere. Og sannelig er det litt av en gjeng landets øvrige arme beboere har å forholde seg til.

Vi nærmer oss et stortingsvalg med stormskritt. Og det blir vi sannelig minnet om til gagns gjennom aviser, radio og fjernsyn. Alle vil oss noe godt, de vet bare ikke helt hvordan. Alle er enige om at oljen har medført mye bra for landet vårt, og det store oljefondet er velsignet av hele vårt politiske fargespekter. Men ordet olje må helst ikke nevnes, for det er nå forbundet med all verdens styggedom.

Det skal ikke være lett å være politisk, det er alvorlige saker. Men det skal gå an for den menige kvinne og mann å kunne orientere seg, det er så enkelt som å snakke samme språket. Og da popper det øyeblikkelig opp et uttrykk hos meg som ser ut til å ha grodd fast hos våre kjære politikere. Og det er uttrykket ” vanlige mennesker”. Jeg trodde i min enfoldighet at alle mennesker er vanlige. Slik som dette uttrykket blir benyttet, så betyr det at noen mennesker må være ”uvanlige”. Kan noen som er særdeles kloke, forklare meg hva slags mennesker disse uttrykkene dekker? La meg fort få opplyse at jeg anser meg for å være ganske normalt utstyrt med vett og forstand, altså anser jeg meg som et absolutt vanlig menneske. Så her behøver jeg litt eksperthjelp.

Jeg skal ikke dvele mer med tingenes tilstand, men heller gå litt nærmere inn på disse politikerne våre som stikker brystkassen frem og mener de er i stand til å være en god leder for en forvirret saueflokk.

Uten at jeg skal påstå at jeg er i besittelse av store psykologiske egenskaper, har jeg likevel tatt meg den frihet å titte nærmere på våre partiledere som mener de er berettiget til fire nye år på Stortinget. Tja, sannelig om jeg vet. Etter mine kloke vurderinger ble i alle fall resultatet som følgende, sånn omtrent etter partistørrelsen (de absolutt mikroskopiske små får ha meg unnskyldt for at de ikke er vurdert):

Det vakre politiske landskapet

Erna, - trygt og stødig hun har styrt sitt statsministeri, men etter hvert blitt sliten i sitt solide høyremaskineri etter staurbæring og alskens helvetes fiksfakseri fra høyre og venstre pluss koronaens barbari. Til tross for tyngde og solid politisk erfareri, kan nok seilasen denne gang ende med totalhavari.

Jonas den bleke, han mangler nok vitaminer, en daglig rasjon bør være flere røde appelsiner. Han legger sitt landsfaderlige fjes i de underligste miner og veiver og peker i luften som en fyrig libertiner. Hans retorikk likner på en ivrig munklig benediktiner, og ingen av oss forstår hans arbeiderpartidoktriner.

Trygve er gromgutten sin det, fri for diller. Han ler og han danser med stortingets Perniller, og iler fra sør til nord for å besøke landets budeiefriller. Senterpartisk og grønn i felleskjøpskjeledress han triller lystelig sin traktor iført statsministerbriller. Han er kjekk og sunn, her trengs sannelig ingen piller.

Sylvi er hard som flint og suveren fremskrittspartistrateg, men sliter med å få samlet inn landets stemmekveg. En skarp og høyreist kvinne som setter sitt preg, men ikke alltid like elsket av sånne som deg og meg. Egentlig hevder hun mye som har noe for seg, men da det er henne, hun slaktes av både lærd og leg.

Audun fra SV, en veltalende munnrapp bergenser, med utpreget sans for infame politiske turbulenser, og vet ikke helt når det skal settes anstendige grenser. Tidvis han fremdeles viser sine ungdommelige tendenser, som en eplekjekk konfirmant med ekle filipenser. Også han vil briljere med sine politiske potenser.

Moxnes-gutten er rødtglødende malebarisk, og mot de rike han glefser rent grusomt barbarisk. Inn imellom prøver han yndig å være parlamentarisk, og da lurer folk fælt på om fyren er riktig frisk. Vel, -kanskje har han planer om å bli legendarisk, slik som han truer menneskeheten planetarisk.

Une er miljøgrønnest av alle, en sjarmerende kanutt, når hun hisser seg opp som en fresende kinaputt med krav om bilistenes blod og et prompte oljekutt. Hennes holdninger og krav fremsettes steilt resolutt, og damen blir fort ganske sur og usigelig mutt når det blir spørsmål om hva folk skal leve av til slutt

Kjell Ingolfs hjerte flommer over av folkelige godheter, hans KrF vil styrke de menneskelige kvaliteter. Han sliter motbakketungt, meter for meter, folk prioriterer Mammon mer enn Vårherres pieteter. Da blir det tungt å nå frem i politikkens realiteter, hvor den sterke har rett og de øvrige er nulliteter.

Guri sitt armods - Venstre er gammelt og loslitt og noen hjelp fra en Pr-kåt kulturminister har det ikke blitt. Frasen om «gammel tids ære» er utbrukt og ganske utslitt, derfor har partiet havnet i bakleksa, litt etter litt. Nei, det er ikke enkelt for de søte små å holde tritt når fanden rir sin ganger over landet i ville ritt.

Og her er så jeg, med usikker politisk identifikasjon, tenk om jeg kunne ha vært en ål eller en kameleon! Da skulle jeg ha gjennomført en rå diskvalifikasjon av samtlige partier, med påfølgende konfiskasjon og deretter foretatt en fullstendig strangulasjon. Tenk om jeg således kunne ha skapt en helt ny nasjon?!

Hurra!

Inviterer til tre folkemøter

Nyheter tirsdag 09:57

Sterk vind gir fergetrøbbel

Nyheter tirsdag 08:02