Værvarsel fra Yr, levert av NRK og Meteorologisk institutt

ytringen.no

Norske verdier - vårt felles språk

Ytring · Publisert 11:23, 23 jul 2021

Vikingtid, olje, a-ha, og langrenn.

Norge, et lite land nord-vest i Europa, med liten historisk innflytelse. Folk verden rundt vet så vidt hvem vi er, og den største referansen landet Norge har er vikingene.

Folk forbinder ofte Norge med laks, olje, langrenn, at vi er en sta nasjon som ikke ønsker medlemskap i EU, også var det den ene gangen a-ha slo gjennom med «take on me»… selv om ingen egentlig visste at sangen kom fra Norge. Som den stae nordmannen jeg er, mener jeg personlig at Norge får alt for lite «kred». Jeg mener at det norske språket får alt for lite oppmerksomhet, og at vi nordmenn glemmer hvor patriotiske vi en gang var. Ja, jeg vet hva du tenker – globalisering, sosiale medier, innvadrerord, låneord, ja lista er lang – men fra et ungdomsperspektiv, eller et ungt-voksen-perspektiv av norsk språkhistorie så skal jeg fortelle deg hvor alt gikk galt, og hvordan det er vår egen feil at det norske språket holder på å dø ut.

Språkhistorie 101

Språkhistorie one-o-one. Et Engelsk uttrykk, ja her ser du allerede her går det feil. Hvorfor er vi så sterkt preget av engelsk, tysk, og arabisk, hvor ble det av det norske språket?

La oss starte fra begynnelsen av; urnordisk. Dette er starten på språket vi i dag kaller norsk, og det er språket stort sett alle nordmenn snakker. Det er språket vi skriver med, og det er språket vi kjempet for. Vikingene herjet og plyndret – ja de var vel slags pre-moderne sjørøvere. I motsetning til sjørøverne herjet jo vikingene på land. Vikingene dro over til England der de ropte og hoiet når de kom inn til land, «i gegnus dennan fjordn» eller noe i den duren. Engelskmennene på sin side var livredde og ville forstå så mye av det fremmede vilmannsspråket som mulig. De ville selvfølgelig holde koll på hva vikingene var i ferd meg å gjøre, og de plukket opp de norske ordene – om det er akkurat sånn historien gikk til er jeg usikker på, men siden stort sett ingen kunne verken lese eller skrive på den tiden har vi heller lite fast bevis – men sånn ble det, vært fall. Vikingene ble etter lang tid med plyndring og røveri, landsforvist til Island og hvis vi drar til Island i dag kan vi høre sånn cirka hvordan vikingene snakket, ropte og hoiet.

Som nevnt tidligere var det et fåtall av befolkningen som kunne lese eller skrive, og hovedgruppen som hadde disse ekstraordinære egenskapene (som det kanskje ville vært omtalt på deres tid) var munker og prester. Lille Norge skulle være så heldig å få et tilbakeslag fra vikingetidas suksess, noen vil kanskje til og med omtale det som karma etter vikingenes blodige herjinger. I år 1349, kom det et skip til Bjørgvin (Bergen), og dette skipet hadde med seg en dødelig sykdom, som i stor grad skulle tilintetgjøre Norges befolkning. To tredjedeler av nasjonens befolkning var døde, og landet lå i ruiner. Alle som hadde de «ekstraordinære» evnene til å lese og skrive som vi i dag tar for gitt, var døde. Norge hadde nå få innbyggere, lite ressurser og skriftspråket hadde dødd med store deler av befolkningen. Fedrelandet var derfor et lett bytte for andre land som var like maktsyke og patriotiske som oss selv. Det var nabolandet Danmark som gikk av med seieren, og vi gikk inn i ei tid vi omtaler dansketiden – kreativt ikke sant? Det var en prestasjon å skrive dansk, og de danskskrivende hadde høy status. Norge fikk etter mye om-og-men sin egen grunnlov, men vi skrev fortsatt dansk? Etter hvert ble norsk politikk dominert av pertentlige menn med flosshatt og bart som hadde ytterlige meninger om det norske språket. Henrik Wergeland, Johan S Welhaven, P.A. Munch, Knud Knudsen, Ivar Aasen, ja - lista er lang. Spør du meg burde de heller holdt seg til sine egne kjærlighetsproblemer og trekantdrama …

Den eneste effekten vi fikk ut av diskuterende menn med bart var, enda mer diskusjon. Nå hadde vi nemlig ikke et, men to skriftspråk. Hurra. Landsmålet og riksmålet, og dette var og er en endeløs diskusjon som fortsatt til dags dato pågår.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg trekker inn språkhistorien, når jeg skal diskutere rundt «hvorfor dør det norske språket ut?» Jo, språkhistorie er nemlig alfa og omega i denne debatten, og for å forstå min tankegang rundt dette store spillet, er dette en stor del av spillmanualen man må ha i bakhodet.

Språk er kultur.

Som sagt, så ble engelskmenn inspirert i stor grad av våre norske ord, og nok en gang… lista er lang – men her er noen eksempler; Ski, fjord, quisling, lutefisk, og lefse. Her er noen ord våre flotte vikinger fylte det engelske språket med, og her er min teori. Slik som man fyller inn et puslespill, fyller man ut et språk sin ordbok. Engelskmennene stjal våre norske ord, for de ordene de selv ikke hadde noe oppfunnet ord for. For hvordan skal man oversette disse ordene, på lik måte som vi innlemmer engelske, tyske, og arabiske ord i vårt norske språk? De norske ordene vi kjenner fra engelsk i dag, er typisk-norske ord, men slik som situasjonen er nå, er det vi som konverterer. Ja det er noen ord vi oversetter, og velger å bruke, men i stor grad forholder vi oss til det opprinnelige språkets ord. På lik linje som vi ikke oversetter «Tikka Masala» oversetter ikke engelskmennene «Lutefisk». Jeg mener ikke at jeg tror engelskmennene hadde kalt lutefisk for «feb-fish» hvis de hadde fått muligheten, eller hvem vet? Begrunnelsen min er at ord som stammer fra et annet land, ofte er inspirert av det landets kultur. Kultur er inspirert av språk, og vice versa. Det jeg prøver å si er, språk er kultur – og kultur kan ikke overvettes, men faguttrykk, og dagligtale kan.

Jeg nevnte i begynnelsen av denne teksten at jeg skrev fra en ungdoms perspektiv, og det er også ungdommen som trenger å høre dette. For hva skjer med et språk når det ikke er noen som snakker det? Ingen som skriver det? Og ingen bruker det i hverdagen?

Da er det game over, eller da er spillet slutt som man ville navngitt det på norsk. Språket må snakkes, og skrives av de unge – lik som voksne, men vi unge snakker døgnet rundt, på flere arenaer og platformer, og det er vi som kan holde språket i live. Vi er nødt til å kjempe for det norske språket, slik som Wergeland, Welhaven, P.A Munch, og Ivar Aasen gjorde. For er det en ting jeg har skjønt, så er det at selv om disse mennene jeg omtalte så bedrøvelig tidligere i teksten ikke kom frem til noe konkret. Så skapte de debatt. For er det noe folk virkelig er opptatt av så er det hva som angår i mediene, og hva som er på dagsordenen.

De gamle språkentusiastene tok tak i språkdebatten og ga den liv, det samme er vi nødt til å gjøre. Selv med alle diskusjonene og argumentene, kom man aldri frem til noe konkret angående bokmål-nynorsk debatten, men kanskje dette bare var et klokt trekk av de tidlige språkentusiastene? ikke vet jeg, men det jeg vet er at vi burde takke de som kjempet, og fortsatt kjemper for det norske språket. På lik linje som soldatene som kjempet for landet vårt under ulike kriger, konflikter og uenigheter – de kjempet for oss som nasjon. Språkentusiastene kjempet, og kjemper også for oss som nasjon, for vår nasjon er bygd på patriotisme, på norsk kultur, og på norsk språk.

Patriotisme er nøkkelen

I dag har dialektene tatt over på flere arenaer, både innenfor musikk, tv, og ulik lyrikk. Til og med skriveprogrammet mitt skiftet til nynorsk nå som jeg nevnte dette. Jeg kan se for meg Ivar Aasen se ned på oss og tenke «hva var det jeg sa». Alle kjenner Aasens ide om å se tilbake på bygdene i Norge å samle de beste ordene fra hver dialekt, og når jeg ser tilbake på arbeidet Ivar Aasen gjorde så tenker jeg, takk gud. Dialektkulturen i Norge er noe av det vakreste som finnes, og vi som nordmenn er stolte over dialektene våre, trønder som søring. Jeg sier det nok en gang, vi er nødt til å se tilbake på våre gamle røtter, og finne tilbake til denne patriotiske holdningen. Det kan virke som de fleste tar dialektene våre for gitt, ja unntatt Odd Nordstoga da. Alle burde være mer som Odd Nordstoga, romantisere dialektene, og vise hvor magisk dialekt er. Misforstå meg rett, for du trenger verken å synge Kveldssong for deg og meg, eller å være forelsket i Frøken Franzen, men prioriter dialekten din! Hold på røttene dine, og vær nordmann, vær selvopptatt.

Noen mener at det er søndagsturene på fjellet som gjør oss norske, andre hevder det er velferdsstaten, oppfatningene er ulike – men det jeg så sterkt ønsker å få frem i denne teksten er at verdien av norsk språk er bæreren av norsk kultur. Så jeg sier det nok en gang, norsk språk er nødt til å bli en del av den politiske debatten. Vi er nødt til å innse at vi i stor grad er inspirert av det engelske språket, og at sosiale medier tar over vårt ordforråd. Kan du se for deg en norsk sommerdag, uten jordbær med sukker og fløte på? Ja, kanskje det – men kan du se for deg Norge uten det norske tale – og skriftspråket? Neppe. Det fremtidige språket defineres av våre handlinger nå, i dag, og i morgen.

Så jeg ber dere derfor en gang til, unge som gamle, vestlendinger som nordlendinger. Skriv norsk, snakk norsk, gjør det nordmenn gjør best – vær selvopptatte, behold de norske verdiene og den norske kulturen.

Det norske språk dør ut helt enkelt på grunn av globalisering, sosiale medier, og økt kunnskap. Globalisering er en virkning av sosiale medier, og internett. Økt kunnskap om andre kulturer er igjen en virkning av denne globaliseringen. Språk er årsak og virkning, men mest av alt er språk en identitet, en verdi og en kultur. Vi er nødt til å ta tilbake vår egen kultur, engelskmennene må bli inspirert av oss – ikke vi av dem. Vi er nødt til å være på samme bølgelengde, og snakke et felles språk – språket av norske verdier.

Picasso fyller tjue år

Næring mandag 15:02
Ytring - les folkets meninger
Smånytt

Rodde og Lilje

Notis fredag 20:53

Nærøysund bridgeklubb

Notis torsdag 14:19