Værvarsel fra Yr, levert av NRK og Meteorologisk institutt

ytringen.no

Fiskeri & havbruk

Vindturbiner, «fra vugge til grav»

Margrethe Aarmo, Marita Kristel Buschmann Wahl, Wenche Jenny Marø Røsseth, Jan Morten Røsseth, Torill Johansen Bondø, Liv-Agno Ulsund og Sara-Marie Ulsund Stiksrud (Rødt Nærøysund).

Ytring · Publisert 15:15, 11 mar 2020

Omtrent alt vi som forbrukere til daglig benytter oss av; klær, sko, mobiltelefoner, datamaskiner, biler og annet – har bestanddeler som på et eller annet vis setter et såkalt klimaavtrykk. Dette i alt fra prosessen med mineralutvinning, produksjon, frakt, bruk og så til slutt i avfallshåndteringen. De fleste av disse produktene har vi gjort oss avhengige av, og å skulle begrense forbruk på disse områdene vil kreve massiv omstilling og velvilje – ikke minst også hos den enkelte forbruker.

Noe vi ikke er avhengige av, tross kraftselskapenes faner og promoteringer under slagordene «grønn energi», «det grønne skiftet» og så videre – er vindturbiner.

Så kortfattet og leservennlig som mulig, samt basert på kildekritisk faktaopplysning, skal vi her forsøke å belyse hva disse vindturbinene består av, hvilke betydninger de har for miljøet og hva vi til slutt sitter igjen med etter deres levetid.

Ifølge en artikkel postet på hjemmesiden til NGU (Norges Geologiske Undersøkelse) i 2016 består en enkelt vindturbin med tårnhøyde på 87 meter og et vingespenn på 117 meter av følgende; 475 tonn stål, 36 tonn kobber, 2,6 tonn bly, 1,3 tonn aluminium, 400 kilo nikkel, 400 kilo neodym og 80 kilo dysprosium. Skal forsøke å sette denne informasjonen i et aldri så lite perspektiv. I landsbyen Baotou i Indre Mongolia, Kina, utvinnes mye av disse grunnstoffene. BBC, The Guardian, Norges Miljøvernforbund, NRK og flere nyhetskilder har de senere årene laget reportasjer og artikler som omhandler omfanget av disse gruvedriftene.

Store landområder forurenses, avlinger, dyr og mennesker blir syke – noe som knyttes opp mot de giftige og radioaktive avfallsstoffene og kjemikaliene som frigjøres under denne utvinningen.

For hvert tonn sjeldne jordarter som utvinnes, frigjøres 9.600 til 12.000 kubikkmeter avfallsstoffer som inneholder støvkonsentrat, hydrofluorsyre, svoveldioksid og svovelsyre. I tillegg blir det også produsert cirka 75 kubikkmeter syreholdig avløpsvann, samt et tonn radioaktivt avfall (per tonn sjelden jordart). Kunstige innsjøer på størrelse med Namsos og Levanger (om man slo sammen byenes areal) er dekket av et tykt lag giftig og radioaktivt avfall fra de mange smelteovnene som produserer Neodym og dumper avfallet i slamsjøen. Jorden og elvene omkring disse kunstige innsjøene er også forgiftet, hud- og skjelettsykdommer og kreft florerer i området.

Neste steg blir å selv forestille seg all ressursbruk/energibruk og drivstofforbruk forbundet med frakten av ferdigstilte komponenter, tilrettelegging og utarbeidelse av veger og anløpsområder, utbygging av industriområdet der turbinene reises, samt monteringen av turbinene. Ved utbygging i myrlandskap frigjøres mengder av CO2, metangass (190 liter per kubikkmeter vann) og andre klimagasser. Myr er av våre beste lagringsplasser for CO2.

En enkelt turbin med nevnte dimensjoner vil estimert, i løpet av sin levetid, frigjøre minst/cirka 14 tonn mikroplast. Tross utvikling på området med å forhindre slik slitasje, er ennå ikke teknologien på plass til å kunne forhindre denne forurensingen. Salt, is, vær og vind sliter på konstruksjonen og sprer mikroplasten over store landområder. Vindturbiner som produseres nå, og i de nærliggende år, vil være uten disse teknologiske forbedringene.

Vindturbiner produserer optimalt kun 30% av tiden, resten av tiden når de blåser for sterkt eller for svakt, er vi avhengig av backup fra annen stabil kraft, som vannkraft i Norge. Vi betaler for en kraftmiks som består av 58% fossilt og 33% atomkraft. Det betyr at vindkraft i realiteten fører til fossilutslipp når turbinene ikke produserer strøm. Vi har solgt ut våre opprinnelsesgarantier på fornybar kraft til blant annet Tyskland, slik at de får et bedre klimaregnskap.

Mens turbinene er i drift skaper de en infralyd/lavfrekvent lyd som skaper helsefare for dyr og mennesker på land og hav. Fugleliv og mengder innsekter går tapt i møte med rotorbladene.

Som nevnt forsøkes det å holde informasjonen kortfattet. Kommer derfor nå frem til demonteringen. Det sages, sprenges, rives. Naturen utsettes for utslipp av hydraulikkolje, SF6-gass (en svært kraftig og skadelig drivhusgass), atter store mengder mikroplast og annet støv, for å nevne noe. Så skal komponenter på ny fraktes vekk, med alt av utslipp og forbruk som det medfører.

Utbyggere proklamerer stadig at det ligger an til å finne gode løsninger for resirkulering av materialene, så langt finnes det få bevis på at dette er gjeldende innen nær fremtid. Det er fortsatt for kostbart, energikrevende og forurensende i seg selv – blant annet satt opp mot hvor lite av metallene som faktisk blir gjenbrukbare. Inntil videre blir mye av materialene i stedet lagret på store gravlunder, i påvente av disse gode løsningene. Slik lagring forårsaker naturligvis ytterligere erosjon og frigjøring av avfallsstoffer. Flere steder dekkes det i tillegg med sand og jord, noe som ikke minst kompliserer mulighetene for å finne frem komponentene til potensiell resirkulering.

Vi har blant annet gjennom landbruket dyrket ned såpass mye myr, at det i det siste derfor er blitt innført strenge reguleringer ikke minst forbundet med videre oppdyrking. Via FN’s bærekraftsmål og Vanndirektivet (som skal sikre helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannmiljøet med tilliggende våtmarker) har vi i tillegg forpliktet oss til å beskytte myrlandskap.

Sprengt fjell kan ikke gjenreises, kystlynghei og myrlandskap ikke tilbakeføres, dyr og innsekter ikke gjenopplives.

Arnulf Øverland skrev i sitt dikt «Du må ikke sove»; «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv.» Dette diktet omhandlet riktignok andre verdenskrig, men en slik holdning som verselinjen gjenspeiler - er like fullt en viktig påminnelse, selv i dag.