Bombekraterveien

I solidaritet med verdens lidende i kriger har fylkeskommunen opprettet ny veistandard mellom Eidshaug og Ottersøy, etter å ha fikset veien mellom Måneset og Kolvereid for bra.

Straks etter Eidshaug kommer man inn i de afghanske fjellene. Dype daler og bombekratere. «Det går jo ikke an å spille her», lyder det fra ungene i baksetet. «Søren, nå tapte jeg en haug med robucks bare på grunn av de humpene!» Jeg tilføyer at det var akkurat det USA gjorde i Afghanistan – tapte en haug med penger til ingen nytte.

Etter Torstad trer det palestinske landskapet frem, med store bombekratere. Kaffekoppen gjør et hopp og jeg blir lettere brent på hånda. Men konkluderer med at det er ingenting mot lidelsene til folket i Gaza. «Pappa, jeg blir sjøsyk!» ekspederes det fra raden bak. Jeg tenker i mitt stille at fredsforhandlerne i Midtøsten også må ha følt seg like sjøsyke av partenes alle krumspring.

«Det var du som kastet blyanten på meg!» lyder det hissig fra baksetet. Krangelen er i gang. Jeg forstår at vi nå har entret Libanon. Den gryende krigen i baksetet blir avverget i neste hump der barna selv forstår at det er skyttergravene som forårsaker «kastingen» av ting. Heldigvis bare en bamse denne gang.

Nærmere Ottersøy glir vi over i de oppsprukne landmassene i Sør-Sudan, ikke ulikt en ferist. Dessverre er vi allerede så mørbankete at vi ikke bryr oss – ikke ulikt oppmerksomheten om Sør-Sudan...

Vel framme i Ottersøy, noe mørbanket og litt forbrent, vippser jeg 50 kroner til Leger uten grenser. Innerst inne håper jeg vel at de oppretter en avdeling på Ottersøy, dersom veiforfallet fortsetter i samme tempo. Jeg tar milkshakene ut av kjølebagen og gir til ungene – ferdig ristet. «Vet du hva?» sier minstejenta på åtte. «Babyene her er skikkelig heldige som får milkshake hver dag!» Og jeg lurer på hvor fylkeskommunen har tenkt å plassere Ukraina – gruer meg allerede til neste sommer...