Dette må ikke slutte

De er slitne nå. Alle entusiastene i Herlaugsgildet på Leka.

For rundt ti år siden var det en samling av noen fastboende og utflytta lekværinger, samt noen kunstnersjeler til våt natt på Leka. Etter noen glass vin var det stor frykt for hva som ville skje med den lokale identiteten i Namdalen. Da var det nylig bestemt at trøndelagsfylkene skulle slås sammen. Etter enda en vinflaske var det rørende enighet om at målet til trondhjemmer’an var å utvanne namdalingene. «Det ender med att vi all’ vil hørres ut som fintrøndera’n på Øvre Sinsaker,» sa en kjent kunstner jeg ikke skal nevne navnet på, siden det ikke ble riktig så ille. I det sola begynte å stige i øst var oppfordringen klar: Namdalens kulturkrigere måtte stemme sine instrumenter og skribentene måtte kvasse sine penner og på dramalinjene måtte det danses slik bare namdalingene danser når de slipper seg løs.

Resultatet av denne fargerike natta ble at noen entusiaster på Leka vekket opp igjen den gamle foreningen «Herlaugsgildet». Tidligere hadde «gildet» minnet mer om en herreforening der sosialsjefene i Namdalen av en eller annen grunn var overrepresentert. Formålet ble justert og det lå en kulturrevolusjon i lufta. Nå skulle det skapes lokal stolthet og tilhørighet ved å lage kulturbaserte opplevelser av lokal historie og hendelser. Kvaliteten måtte være høy. Tanken var at stoltheten ville komme rekende på ei fjøl dersom produksjonene var av høy kvalitet. Nettopp derfor måtte lokale amatører kobles med profesjonelle aktører. Sånt koster penger. Fram til da var nesten all kultur på Leka ansett som dugnadsinnsats. Entusiastene visste enda en ting. At ungene tidlig må krøkes dersom de gode og varige lekværinger skal bli.

Lykkelige tilfeldigheter førte til at Herlaugsgildet lykkes hundre prosent. Alt de tok i ble til gull. Først ut var «Spelet om Kong Herlaug» som hadde ligget i stabilt sideleie i mer enn ti år. Entusiastene kastet seg rundt og nye drakter ble sydd og nye grep ble gjort med manus. De sterke kvinnfolka til de to kongsbrødrene ble tydeligere. Dette ble kombinert med lokalt dyktige amatører og profesjonelle aktører - og ikke minst et heftig bruk av ungene. Det ble knallsuksess. Dybden i Terje Addes musikk og rikdommen i Trygve Hoff sin tekst hadde aldri kommet så tydelig fram.

Så fulgte noen fantastiske år der entusiastene i Herlaugsgildet ikke bare fortsatte med å satse på kostbare oppsettinger de ikke hadde råd til, men fortsatte sin stille kulturrevolusjon med å vise stort mot. Styret besto også på den tiden av oppegående lokale krefter, kombinert med dyktige folk med tilknytning til Leka, med bøttevis av entusiasme. Styret fikk forelagt et utkast til manus av undertegnede som handlet om Lekas hellige gral, nemlig Ørnerovet. Og bare så det er sagt:

Ingen! Absolutt ingen kødder med ørnerovet!

Så viser det seg at denne «søringen» har kødda med gralen. Ryktet forteller at Svanhild er plassert i et ørnereir sammen med tre søte ørneunger og en psykotisk ørnemor, som hver eneste barnevernspedagog ville fratatt ungene. Riktig nok blir Svanhild til slutt funnet på hylla, men det er det ørneungene som sørger for. Det tok ikke lang tid før det ble avviklet samling på Jantelovshaugen. Der var det enighet om at øksene måtte slipes og klargjøres. På Leka sier janteloven at søringer er folk som ikke har greie på noe som helst. Og nå hadde en søring kødda med Ørnerovet – velsignet av Herlaugsgildet.

Styret tok et modig valg da de på basis av dette manuset i 2018 ga klarsignal til premiere på musikkspillet om Ørnerovet, sommeren 2019. Nå skulle den fulle historien om Lekas hellige gral vises for lekværingene og omverden i tekst og toner. Styret hadde særlig festet seg ved at barn skulle ha hovedrollene. Dette oppfylte perfekt målsettingen om at den skal tidlig krøkes som en god og varig lekværing skal bli: Barn i alderen åtte til elleve år, som aldri har stått på en scene, skulle altså ha de bærende rollene i et musikkspill på mer enn halvannen time. På Jantelovshaugen var tiltalen allerede gjort klar.

Hverken undertegnede eller styret vil noen gang glemme hvor nervøse vi var på premieren. På første benk satt Svanhilds familie. Gjennom årene hadde hun opplevd å bli betraktet som løgner når hun fortalte hva hun faktisk opplevde på Leka denne varme junidagen i 1932. Det lå derfor sterke følelser og ulmet da den første tonen fra orkesteret brøt stillheten.

Det tok ikke lang tid før vi forsto at dristigheten var forstått og akseptert. Tårene rant blant familien Hartvigsen og folk flira godt av ørneungene og den gærne mora. De gråt da Linda Garstad som Svanhilds mor brøt sammen i smerte og gråt, og de trodde ikke sine egne ører da Leif Terje Nilsen uttrykket farens glede og smerte da han igjen hadde Svanhild tilbake i armene. Det som hadde skjedd med Svanhild var et under. Svanhilds mor sier mot slutten at kanskje trenger vi slike under, for å forstå at det finnes noe som er større enn oss selv. Den stående applausen ville ingen ende ta og styreleder Ragnhild Kvalø kunne kvittere ut nok en suksess. Selv «søringen» var et kort øyeblikk «ikke så verst!»

De gamle entusiastene var likevel slitne. Det koster å stadig måtte overbevise offentlige bidragsytere om verdien av det man gjør. Nye entusiaster kom inn i Herlaugsgildet og fortsatte med å vise mot. For to år siden kunne Gildet by på nok en premiere på en musikal basert på nok en lokal historie, ført i penn og komponert av undertegnede. For første gang tok Herlaugsgildet et stort skritt da de bestemmer seg for å sette opp denne musikalen, som har en budsjettramme på nærmere halvannen million kroner. Og det var ingen forhåndsløfter om penger fra andre enn private sponsorer.

Kjærlighetshistorien mellom Lekamøya og Hestmannen var ikke bare et økonomisk sjansespill, men igjen aksepterer det kulturrevolusjonære styret et manus som kødder med både sagnet om Trollfjell og historia om Kong Herlaug. Dessuten er ikke Lekamøya lenger Suliskongens åttende datter, men lekværing god som noen.

Nok en gang lykkes de med sine dristige grep og nok en gang er media over seg av begeistring over hva lille Herlaugsgildet får til av både kvalitet og originalitet. Om det er noen de siste ti årene som har skapt økt bolyst på Leka, så er det utvilsomt Herlaugsgildet. I dag tar flere av barna fra 2019-oppsettingen utdanning innen dans, sang og drama. Våre dyktige lokale amatører brukes til oppsettinger utenfor Leka. Herlaugsgildet har skapt en kulturbasert grunnstamme uten sidestykke i Namdalen, som kan måle seg med Pe-Torsa i Lierne.

Det kunne vært skrevet mye om aktørene, musikerne og den fantastiske jobben som instruktør Terese Moe Dahle og musikalsk leder Tor Halvard Nilsen har gjort med både «Ørnerovet» og musikalen Lekamøya og Hestmannen. Vi kan heller ikke få fullrost nok de private sponsorene som er med oss gjennom tykt og tynt. Dette hadde ikke gått uten dem. Men denne kronikken handler ikke om dette. Det handler heller ikke om at undertegnede snakker for sin syke mor.

Etter alt motet som er vist og all suksessen, er det nå tegn som tyder på at vi kanskje har sett disse forestillingene for siste gang. Entusiastene er slitne og det er ikke lett å rekruttere nye. For det går en grense selv for de grenseløse når de opplever å måtte slåss og rettferdiggjøre hver eneste lusne tusenlapp de ber om i offentlig støtte, samtidig som de opplever at millionene på fylkesnivå ser ut til å flyte lettere mot prosjekter på Innherred. Følelsen av å være undervurdert fordi dette ikke skapes på Innherred er kanskje ikke sann, men det føles sånn. Da er det uansett et problem for de som sitter på kulturkronene.

Og ekstra trist er det at politikerne på Leka samtidig har plassert Herlaugsgildet i samme kategori som grendehusene, som brukes 10-12 dager i året. Enten våger de ikke, eller så har de ingen forståelse av den innsatsen og entusiasmen som nedlegges og verdien av den. Uansett er det bare trist med tanke på den innsatsen Herlaugsgildets entusiaster har gjort for Lekas omdømme de siste ti årene.

I 2032 skal det brukes mange statlige og fylkeskommunale kulturkroner på Stiklestad. Da er det tusen år siden Olav kom fra Sverige og ble kvista fordi han ville påtvinge trønderne kristendommen de ikke ville ha. De levde godt med norrøn tro og blotingen.

Også Leka skal markere en begivenhet i 2032. Da er det hundre år siden Svanhild ble tatt av havørna. Noen av oss har lyst til å gjøre noe stort ut av dette og vil gjerne allerede nå begynne forberedelsen. Og igjen drømmer vi stort. Samtidig kan et slikt prosjekt bidra til at gamle og nye entusiaster likevel finner ny glød og vender tilbake til kulturrevolusjonen.

Vi regner med at både TV2 og NRK vil være på Stiklestad sommeren 2032. Hva med å svippe innom sagaøya en tur og filme Ørnerovet? Vi lover dere dybde, tårer, latter og galskap, som ikke vil stå tilbake for noe på Innherred. Og kjære politikere og kulturbyråkrater: Hva om dere stakk unna et par millioner fra pengestrømmen mot Stiklestad. De vil ikke en gang merke at pengene er borte.

Vi kan ikke risikere at dette tar slutt.