Dexter og elgkalven

De siste dagene har hunden i huset vært syk stakkar. Slapp, lite matlyst og mye søvn har vært gjennomgangsmelodien. Dette over 40 kilo tunge dyret er forvandlet fra en aktiv flåttsamler til en slapp hårball, og nå ligger han ved føttene mine og sover.

Det går bedre nå heldigvis, og far sin gutt begynner få sitt vante jeg sakte men sikkert tilbake. Likevel har den seks år gamle godklumpen forandret seg det siste halvåret. Han er blitt ti år eldre i både motorikk og lynne. Andre hunder som var kilde til lek og moro er nå interessante i nøyaktig tre sekunder. Sauer og kuer er skumle og ikke til å stole på, og skal skys så langt det er mulig ifølge han selv. Folk derimot er kos.

Dexter ønsker stort sett å være i fred for andre dyr, men en elgkalv ble hans lekekamerat en stund i fjor. Selve bekjentskapet ble innledet noe brått der de gikk rett på hverandre inne i krattet. Begge stivnet de først, men Dexter snuste på snuten og ga han et slikk for så å trekke seg tilbake. Elgkalven skjønte at denne karen var det ingen fare med og begge gikk i lekestillingen med forlabben fremover og rumpa i være.

Kalven ga "beng" i han eieren som sto tjue meter unna, men mora hans var tilsvarende nysgjerrig og forbannet på han på to ben og kom travende. Dexter som fortsatt befant seg inne i krattet stakk hodet ut av villnisset for å sjekke hva de dundrende lydene var, og tydeligvis skremte han elgkua alvorlig for hun tverrsnudde på en femøring og lot kalv være kalv. Så sto vi der da. Kua og jeg og så på de to hertingene leke seg en liten stund inne i buskaset.

Etter et lite minutt var leken slutt og kalven travet til mora mens vi ruslet andre veien. Så sprøtt men likevel så naturlig.

Det gikk noen dager og så traff vi kalven igjen. Denne gangen sto kua helt rolig og så på, mens Dexter og kalven løp om kapp, snuste og lekte. Etter et minutt eller to var det over og vi gikk atter hvert til vårt.

Det ble fire møter før det hele snudde. Den femte gangen var ikke kua der. Kalven var blitt stor og skulle nå stå på egne ben. Når Dexter kom ruslende trampet kalven, la ørene bakover og pelsen på ryggen reiste seg. Dexter stanset opp, snudde og gikk tilbake til meg. Satte seg ned og viste helt tydelig at han forsto. Leken var over nå. Så sto vi der mens kalven trakk seg innover i skogen.

Litt trist der og da, men slik er naturen. Vakker, men også brutal. Rik på opplevelser og refleksjoner.

Nei, nå må Dexter ut igjen. Vi snakkes. God helg!

Knut Sandersen