Digitale gapestokker i lokalsamfunnet – hva gjør det med oss?

Av og til dukker det opp en setning, som har blitt værende hos meg i årevis. En gang på videregående skole stilte læreren min et spørsmål jeg aldri har glemt: «Hva skal vi med avvikere?». Vi satt der, en gjeng usikre ungdommer, og så på hverandre. Vi var jo vant til å søke etter det riktige svaret. Svaret med to streker under. Men dette var et annet fag. Et fag med åpne diskusjoner, en stødig lærer og takhøyde: Sosiologi. Så kom oppfølgingsspørsmålet, lavmælt, men direkte: «Er det ikke for at vi andre skal føle oss bedre?» Det lød nesten som en spøk, men traff med snikende alvorlighet.

Nå, mange år senere, tenker jeg ofte på det spørsmålet igjen. Men i en annen sammenheng: sosiale medier. Særlig i Facebook-grupper som Det som skjer i Bindal, Hva skjer i Nærøysund kommune, Oppslagstavla i Brønnøy og tilsvarende grupper i omlandet.

Det som i utgangspunktet er ment som åpne, inkluderende arenaer for informasjon og lokal tilhørighet, har i flere tilfeller utviklet seg til noe annet. Noe mer dømmende. Det er ikke alltid gladsakene som får mest oppmerksomhet. Snarere er det når noen gjør en feil- har parkert merkelig, kjørt for fort eller bråkete, har sagt noe klønete, lagt fra seg noe på feil sted- at kommentarfeltene våkner til liv.

Og da kan vi gjerne se et opprørende bilde, detaljer fra hendelsen, observasjoner og beskrivelser. Det ropes gjerne høyt. Også belønner vi hverandre for å ha oppdaget denne feilen og tatt tak. Positiv forsterkning altså.

Men så stopper det altså ikke der.

Ofte handler det ikke bare om forbrytelsen som har blitt begått i det sosiale landskapet, men også hvem vi tror har gjort det. Kommentarene krydres med antydninger: «Typisk feriefolk», «Ungdommer nå til dags», «Tyskere….»

Vi kjenner jo egentlig til disse mekanismene. Hvordan individet blir et symbol, en prosjeksjonsflate for kollektiv frustrasjon. Hvordan skam og korreksjon blir en form for sosial disiplinering. Ikke for å hjelpe, men for å markere grenser.

Og jeg undrer meg: Hva sier det om oss- at det finnes så mye iver i å påpeke andres feil, så lite rom for å forstå? Hva skjer med dem som allerede er i randsonene? De som kjenner på sosial angst, utenforskap eller rett og slett har en litt skjør tilhørighet til stedet de bor? Du vet, vi snakker jo stadig om bolyst og bli-lyst. Må virkelig alt på Facebook?

Når det digitale torget ikke lengre gir rom for menneskelig feilbarlighet, men heller minner om det gamle, den fysiske gapestokken, da forandres noe grunnleggende. Vi tror kanskje at vi bygger fellesskap, men kanskje bygger vi murer. Er det en sosial ryggmargsrefleks? En måte å befeste flokkens grenser på? Man kan gjerne se hvordan makt og skam er tett vevd sammen i små samfunn. Hvor raskt avstanden mellom «vi» og «dem» oppstår.

Vi trenger fellesskap. Men ikke et fellesskap som næres av frykt og forakt for avvik. Vi trenger at det er plass til hele mennesker, ikke bare de feilfrie. Rotete, klønete og sårbare. Er vi ikke alle det innimellom? Kanskje handler det ikke om spørsmålet «Hva skal vi med avvikere?», men om noe langt mer grunnleggende for alle mennesker: Hva slags fellesskap ønsker vi å være en del av? Og hvilken plass gir vi til feil, til svakhet, til forsoning.

Bekymret innbygger