En kulturskatt dukker opp ved leia

I forbindelse med Vrimmel-festivalen denne uka var jeg på et foredrag Jørn Otto Røed holdt om Risværet på Frivilligsentralen. Sammen med kona Lill Tove overtok Røed øygruppen med restene av det gamle handelsstedet i 2020. Kun skallet av to bygninger var tilbake av en rekke bygninger da gründerekteparet fra Røed satset nær fem millioner kroner på overtakelsen. Nå er begge hovedbygningene vakrere enn noen gang, og flere av de andre, gamle bygningene er gjenoppbygget på gamle murer. Blant annet det som en gang var landets minste skole.

Kort fortalt omfatter eiendommen på 1600 mål hele 85 øyer og holmer. Risværets storhetstid var fra rundt 1600 til 1930, og med rundt 50 fastboende og like mange arbeidsfolk på handelsstedet i sin tid. Siste beboer flyttet i 1957, og senere har forfall og branner nærmest lagt handelstedet i ruiner. I storhetstida hadde Risværet butikk, bakeri, alkoholutsalg, smed og skole, og øygruppen var anløpssted for hurtigruta og andre båter.

Den nye eieren har hatt et nært forhold til Risværer fra barndommen. Han har selv hatt familie boende der i sin tid, og på Røed var familien knyttet til handelsstedet gjennom at hans forfedre rodde posten mellom Risværet og Rødseidet. Og når du får presentert den ufattelige innsatsen Jørn Otto, Lill Tove og familien deres har lagt ned på Risværet allerede, så forstår du at her ligger det også sterke følelser bak. Vel har familien større, økonomiske muskler enn andre her ute og de har hatt mange dyktige håndverkere med seg. Men her er det altså snakk om ei vegløs øygruppe der hver eneste lille spiker eller malingsboks må fraktes med båt eller luftvegen. Antall arbeidstimer i gjenoppbygginga har for lengst passert 35.000! Hvor mange millioner kroner eierne har brukt, får vi kanskje aldri vite.

Målet med å gjenskape det historiske handelsstedet er å gjøre det tilgjengelig for folket. Snart 180 år etter at kong Oscar sist ga Risværet serveringsbevilling er ny skjenke- og serveringsbevilling på plass. Restauranten kan ta imot rundt 25 gjester og det er sengeplass til like mange personer, ifølge Røed. Båtskyss fra for eksempel Måneset tar bare 10-12 minutter ut til handelsstedet.

Familien Røed er på det nærmeste i mål med arbeidet de har fått lov til å utføre. For de to nedbrente bryggene som i sin tid var selve symbolet på handelsstedet Risværet ut mot skipsleia, får Jørn Otto nemlig ikke lov til å gjenreise nå. Nærøysund kommune forlanger at eierne først lager reguleringsplan og en full konsekvensanalyse til mange hundre tusen kroner.

Det jeg ikke forstår, er hvorfor kommunen «belønner» den helt unike innsatsen eierne her har gjort for samfunnet med et sånt krav om det ikke er statens lovverk som forlanger det? Det er altså snakk om å gjenreise to brygger på de samme murene de har stått før. Det gjenreiste handelsstedet er allerede en attraksjon langs leia. Da mener jeg kommunen må bidra til fullføring av gigantprosjektet dersom de har mulighet for det. Å gi en dispensasjon koster da vel ikke kommunen mange kroner?

For en del år siden var jeg på båttur med en lokalhistoriker ute i viknaøyene. Han viste oss et titall idylliske øyer på et område. – Her, sa han og pekte, - har myndighetene avslått søknader om bygging av fritidshus på alle øyene. Men det spesielle er at alle disse øyene har vært bebodd og hatt flere bygninger før.

Nei da, jeg ønsker ikke «fri flyt» av hyttebygging i skjærgården. Rent praktisk med transport og kommunikasjon er det vel heller ikke så attraktivt. Men dersom slekta mi kom fra ei øy og husmurene fortsatt stod der, så ville jeg kanskje vurdert en dispensasjonssøknad. Det må gå an å foreta individuelle vurderinger når det er helt spesielle begrunnelser for søknadene.

Nye Nærøysund kommune har en rekke turistattraksjoner, som Vågsenget, Berggården, Norveg, Nærøya kirke, Remmastraumen, industrimuseum på Salsbruket og hulemalerier i Gravvik. De siste par årene er det i tillegg kommet fantastiske kulturperler nærmest som «gaver», kunstmuseet i Prestegården på Kolvereid og gjenreiste Risværet. En del av attraksjonene koster det selvsagt kommunen noen kroner å drive, andre kulturskatter er det små utgifter til.

Men kommunen bør i alle fall støtte opp og legge til rette for det som ikke direkte koster noe, som tilrettelegging på Risværet. Så langt jeg har funnet ut hos Statsforvalteren så kan kommunen helt enkelt gi dispensasjon fra krav om reguleringsplan der ute. Kanskje burde lokalpolitikerne tatt seg en tur til Risværet for å se at noen virkelig gjør konkrete grep for den mye omtalte bo- og blilysten i en av landets største havbrukskommuner. Jeg kunne tenkt meg å skryte av at jeg også kom fra en bred kulturkommune!