«En mamma i livet skulle alle ha»

Mammas liv vil jeg beskrive som en Troika. Vi hadde dager sammen der en kopp kaffe åpnet opp for god prat. Dine lidenskaper og din kjærlighet til oss som sto deg nær, var en del av denne praten. Slike dager kunne det gå måneder mellom, men jeg håpet alltid at det skulle være gode dager når jeg kom på besøk. Du var tross alt min mamma.

Nå, etter din altfor tidlige død, alderen din i betraktning, sitter jeg igjen, sliten tom. Det har vært tårer når jeg forlot deg på dårlige dager, det har vært tårer etter at dødsbudskapet kom og det kommer nok tårer i framtida. Jeg opplever en delt sorg for en tapt kamp. Sorg over å miste deg mamma, men også sorg for et samfunnssystem som ikke stiller opp nok for psykisk syke. Jeg undrer meg over et system som skriver ut resepter på medisiner, uten å ha konsultert pasienten.

Det er krevende å skylde på systemet, ettersom valget var ditt. Du valgte å leve dine siste år i ensomhet. Likevel undrer jeg meg på om det var sykdommen som valgte dette og ikke min mamma? Hvordan kan helsevesenet overse en pasient i flere år som bor hjemme og som ikke «krever» seg? Min mamma ville på ingen måte belaste andre med sine utfordringer. Det å ha mentale utfordringer er fortsatt skamfullt i vårt moderne samfunn. Hvor mye enklere hadde ikke dette vært hvis du hadde hatt en kronisk lidelse?

Din kamp startet nok mange år før jeg kunne kjempe med deg mamma. Likevel undrer jeg meg på hvordan helsevesenet kan overse en ensom kvinne i sin leilighet som veier 40kg? Du var tross alt i et system hos din fastlege. Resepter ble hentet ut og tatt. Hvilken kontroll er det på utskriving av medisiner uten å ha sett pasienten på over tre år?

Jeg kjempet en lang og motløs kamp for å hjelpe deg. Mitt første rop om hjelp var til din fastlege som ga deg alt du ikke burde ha; nye resepter på medisin. Min opplevelse var videre at fylkeslegen ikke gjorde noe, ettersom journaler ikke eksisterte. All ros til Psykiatrisk på Kolvereid som både prøvde og lyttet, men du mamma glapp. Du var jo så god til å prate…

Alt var jo bra.

Årene gikk, du ble slik jeg og flere oppfattet en trussel i trafikken. Politiet tok førerkortet ettersom fastlegen ikke ville høre. Jeg ble syndebukken, ettersom du ble fortalt at det var jeg som varslet. Nå ble det verre for deg mamma, du opplevde at du ble låst fast uten førerkort. Troika med god prat, ble gjort om til et voldsomt sinne overfor meg som ville deg så vondt.

Men du var min mamma.

Blod er tykkere enn vann og gradvis fikk jeg hjelpe deg igjen. Jeg serverte deg gode retter fra mitt kjøkken, var på besøk så ofte jeg kunne. Handlet og vasket for deg, slik sønner skal hjelpe en gammel mor med. Men gammel var du ikke. Jeg observerte over år hvor ille ting ble, noe kunne jeg hjelpe med, men andre ting ble vanskelig for en sønn. Heldigvis ble noen få flotte mennesker sluppet inn og du fikk hjelp. Dette er jeg evig takknemlig for.

To uker etter ditt dødsfall undrer jeg fortsatt på hvorfor det må opplyses hvem som har kommet med bekymringsmelding? Min erfaring tilsier at dette førte til større vanskeligheter for oss som sto nærmest. Jeg har kontaktet alle instanser for å få hjelp, men har fått opplyst at pasienten har krav på å vite hvem som har sendt bekymringsmeldingen.

Min undring er fortsatt hvordan et system kan beskytte et menneske slik at dette kan velge å dø og leve et uverdig liv. Det føles vondt at du «vant» over systemet, mamma. Det oppleves vondt og urettferdig at systemet i Velferds-Norge er rigget sånn at de psykiske syke selv må be om hjelp.

Heldigvis ble du funnet raskt etter din død mamma, og jeg er lettet over at jeg ikke var den som fant deg. Det var alltid med en klump i magen når jeg kom på besøk hos deg, at jeg skulle finne deg. Nå er disse turene over brua i frykt, borte.

Jeg håper du får hvile mamma. Jeg kan også hvile nå.

Men undringen over hvordan dette er mulig når alle snakker så fint om mental helse, vil alltid være der.