En skolehverdag i oppløsning

Når det daglig rapporteres to avvik om vold, trusler, stygg ordbruk og manglende tilsyn ved en middels stor barneskole, da bør alle alarmklokker ringe så det ljomer. Det spiller ingen rolle hvor i landet skolene ligger, om det er sør, nord, i byer eller bygder. Ingen kan påberope seg stigmatisering eller krenking heller, for her er det et samfunnsproblem i de tusen hjem vi snakker om!

Namdalsavisas offentliggjøring av avviksmeldingene ved Rørvik skole er skremmende lesning. Det har kommet innspill om problemer tidligere, så en viss mistanke om at noe var helt galt hadde nok flere. Høyrepolitiker Andrea Nogva påpekte uheldige forhold på skolene i forbindelse med valgkampen. Reaksjonen fra ordfører og posisjon i Nærøysund var at Nogva valgte helt feil tidspunkt å gå ut med saken, nemlig ved skolestarten da ungene var spente.

Når en ser alvorlighetsgraden i det som nå avdekkes, kan en heller spørre seg om ordføreren fryktet valgkampen var feil tidspunkt å ta opp de enorme utfordringene på. Som lærer og øverste folkevalgt er det rart om Amund Hellesø ikke bare visste hvor skoen trykket i undervisningssektoren. Han burde også visst at her ble en hel kommunal sektor knust under hælen. Da må problemene fram i lyset. Alt må på bordet og debatten rundt problemløsning må starte umiddelbart. Nå kan vi selvsagt ikke forvente at én, enkelt kommune skal løse det som tydeligvis er et gedigent samfunnsproblem, men også lokalpolitikerne har ansvar for å sette dagsorden og starte oppryddinga.

La det være helt klart med en gang: dette er ikke et Rørvik skole-problem. Rapportene fra pedagogisk hold tyder på at problemene er like store en rekke steder over det ganske land. Kommunalsjef for oppvekst og familie, Kirsti S. Fjær, har helt sikkert et poeng i at et godt utviklet avvikssystem ved Rørvik skole er noen av årsaken til de høye avvikstallene. Og det er selvsagt bra at systemet fanger opp problemene, men det hjelper lite om vi ikke kan få bukt med dem. Det blir akkurat som når det oppdages et stort hull i fylkesvegen: de første månedene «utbedres» skaden ved at det settes opp et varslingsskilt om hullet.

De fleste avvikene i den omtalte rapporten skjer i barnetrinnet på skolen, fra 1. til 4. trinn. Det er slag og spark mot lærere og medelever, det er trusler, det er unger som kaller andre «fitte og «nigga», ifølge avisa. Lærere gir opp og søker seg over til andre yrker. Små unger er redde og føler utrygghet i skolesituasjonen. Og her er det snakk om unger fra 6 til 9 år i barnetrinnet. Hvor mye av denne utryggheten gjenspeiles i at ungdomsskoleelever og videregående elever må ha hjelp av BUP, PPT og helsevesen?

Jeg vet noen voksne i dag ler av ungdommer i videregående skole som sliter med det vi før anså som dagligdagse problemer, som kjærlighetssorg og dårlig nattesøvn. Når en «enkel» kjærlighetssorg raskt går over i diagnosen depresjon, så kan det faktisk ha sammenheng med at angst og utrygghet fra småskolealder har forplantet seg og eskalert utover i grunnskolen. Det er for lett å bare avfeie de unges utfordringer uten å skue litt bakover på årsaker. Kanskje er det en grunn til at stadig flere blir krenket og føler seg stigmatisert, mens vi voksne bare trekker på smilebåndet av det.

Når en sju-åtteåring slår og sparker en voksen lærer, kaller ham eller henne «fitte» og verre ting, da er det noen som har sviktet et sted. Og det er faktisk ikke ungen eller læreren. Her er det rett og slett snakk om å lære barn folkeskikk og respekt for andre, jevnaldrende som voksne. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det, så er det vi foreldre og foresatte som har ansvar for oppdragelsen. Det er ikke skolenes ansvar. Kulturer der yngre alltid har respekt for de eldste i familien eller stammen, anser vi som primitive. Jeg heller mer til at vi som ikke våger å sett grenser og gi regler til våre unger er mer primitive.

Barneoppdragelse er ikke enkelt, det har vi vel alle følt på kroppen. Vi oppdrar ungene på den måten vi selv mener er riktig, jeg vet ikke om noen korrekt oppskrift. Men ut fra oppførselen en del ankommer barnehage og skole med i dag, så hadde det kanskje vært på sin plass med et oppdragerkurs.

Vi har et likt, felles samfunnsansvar som foreldre, enten vi er gifte, samboere, enslige, innvandrere eller gjerne adoptivforeldre. Første bud er likevel at foreldrene er enige om oppdragelsen, uansett om de er sammen eller ikke. Det er lettest å skygge unna det ubehagelige, og det er så klart enklest å være et ja-menneske overfor barna du har ansvar for. Men da lærer heller ikke barna det viktige ordet «motstand». For alle vil vi møte motstand i livet en gang. Og uten den erfaringa er det da lett å havne i noe som ligner depresjon når det skjer.

Ingen trenger pedagogutdannelse for å oppdra egne barn, sunn fornuft holder lenge. Hovedpoenget er at vi tar ansvar når vi har satt barn til verden og gjør dem til gangs mennesker fra barnsben. Da kan kanskje lærerne også i barneskolen konsentrere seg om undervisning og ikke bruke skoletimene på å skrive avviksmeldinger.

For det er vel ikke så enkelt å lage et system for å skrive avviksmeldinger på foreldre og foresatte?