En supportermammas hverdag

Jeg har i flere år vært fotballmamma. En slik fotballmamma som roper og heier relativt ukritisk, og som ikke har greie på fotball.

Fotballmammajobben har lært meg mangt og meget. Jeg har lært at man gjerne kler seg litt sporty på kamper, gjerne iført klær med idrettslagets logo på. Man kler seg også varmt, og man trenger ikke ha med seg håndveska si på et slik arrangement. Etter hvert som mine sønner har vokst til, har jeg også fått noen klare rammer hva bevegelse/heiing under kamper angår. Oppførsel som før ikke ble registrert av mine håpefulle (da var de ikke snauere enn at de slo ett og annet hjul under kampen selv), har nå blitt kraftig korrigert. Flossing er helt ut. Det er ergerlig syntes jeg, for jeg har blitt en relativt god flosser, om jeg selv skal si det. Andre bevegelser som kan minne om dans er også kommet under kategorien uaktuell oppførsel.

Jeg har blitt en såpass habil fotballmamma, at da min mann som er trener for guttas lag, hadde brøytvakt og måtte prioritere dette framfor fotballen, trådde jeg til som vikartrener. Overraskende nok, var ikke guttas formaninger så mange i forkant av treningen, bare ett og annet tips om ulike oppvarmingsmetoder. Jeg valgte å være en spillende trener, noe jeg raskt angret på. Jeg var egentlig mer enn varm nok etter den første løperunden i gymsalen. Etter å ha overlatt oppvarmingen til dem sjøl (det er jo viktig å vise tillit) da jeg måtte ta en veldig, veldig viktig telefon, og spillerene anså seg som varme nok, startet vi med en treningskamp. Jeg måtte stå i mål.

Min andrefødte sønn startet det hele med et skudd mot mål og sin mor, keeperen. Mor keeperen var ikke helt forberedt, og ballen smalt inn i hennes høyre kinnbein/øreregion. En intens pipelyd kom raskt, samtidig som jeg noen sekunder så for meg at jeg måtte sendes i ambulanse med knust kinnbein til Sykehuset Namsos… Heldigvis avtok nummenheten, og vi fortsatte treningen uten den store dramatikken.

Slik har jeg altså jobbet meg systematisk inn i fotballverdenen.

Men nå, nå, har min førstefødte sønn blitt med på håndball. Håndball! Jeg har jo ikke peiling!! Jeg har vært på en håndballkamp! Må jo begynne på nytt igjen!

Å til helga er det hjemmekamper. Å gjett hvem som er satt opp i sekretariatet! Joda, jeg. Jeg så for meg at det kanskje innebar å sitte å notere noe på et ark, men neida, jeg skal da rett og slett klaske til å snakke i mikrofonen og lese opp spillere og eventuelle mål disse håndballkampene måtte bringe med seg!

Sukk hjerte med brist ikke, sier nå jeg. Ikke har jeg klubbgenser heller, så jeg må vel iføre meg den eneste røde genseren jeg har, og det er en tykk strikkegenser. Så hvis noen er i Rørvikhallen, og ser en rød tomat iført en rød ullgenser og samtidig hører en stotrende stemme over høyttaleranlegget på trøndertotning, ja da er det bare meg. Heia RIL!

Lise Marit Rødnes