Et møte med røtter

Den nesten ufarbare veien har blitt enda dårligere enn den var for 10 år siden. Langs midten vokser det gress. Da veien ble bygd var den ikke beregnet for biler. Det var den gangen da folket her gikk ei lita mil for å komme på butikken eller skolen. De kunne også ro tvers over fjorden. Da gikk det raskere.

Dagen er varm, men vi bærer lett vi som bare skal på besøk på gamle tomter. Så dukker det gamle tømmerhuset opp, vel og merke det som er igjen av det. Taket er nesten borte, men de som bygde huset på 1800-tallet gjorde en solid jobb. Det har stått stødig mot vind og vær i alle disse årene. Hit kom min oldemor som ungjente og ble godt gift, som det het den gangen. Det sies at da huset var i sin velmakt så var det prektig. Med en glassveranda som var vendt mot den vakre utsikten i den innestengte fjordarmen.

Utsikten er den samme i dag, men ellers har skjønnheten forvitret nå. Ni barn vokste opp i dette huset. De hadde fjøs, og to store naust nede ved sjøen. Men hva tenkte min oldemor når hun så utover denne fjorden på Namdalskysten? Lengtet hun hjem til den åpne Nordlandsnaturen? Mest sannsynlig hadde hun ikke tid til sånne tanker, og hun hadde tatt sitt valg. Men hun skiftet aldri dialekt. Nordlandsdialekten skilte seg alltid ut sammen med trønderdialekten som alle andre snakket her.

Hun var gjestfri og satte pris på kaffebesøk. Når noen var nede på fjorden og fisket så gikk gjerne slagvinduet opp, og hennes syngende målføre kalte folket inn til kaffe og lefse. Oldemor var bare en gang på besøk i barndomshjemmet etter at hun flyttet til Namdalen. Det var i sin mors begravelse. Da hadde hun med seg det yngste barnet. Det var en lang, men nødvendig reise akkurat da.

Så vendte hun tilbake igjen til det daglige, og hun stelte videre med sitt i heimen ved den innestengte fjorden. I stua står fremdeles rester av veven hennes. Den ble nok flittig brukt for å produsere tøy nok til en stor barneflokk. En av sønnene var den siste av slekta som bodde der.

Det er 50 år siden han gikk bort. Men huset står fremdeles der nesten som på trass. Det har blitt et minnesmerke over tiden som var, og et minne om en stor familie som fant sin boplass langt unna alle bekvemmeligheter som vi i dag omgir oss med. Det var fint å få se huset en gang til, men samtidig litt vemodig. Men det er nyttig å oppsøke røttene av og til, for det gir rom for refleksjoner.

Hild Dagslott