Et velfortjent dårlig rykte

Dette er smertefullt for alle oss som tidligere hadde respekt for våre øverste tillitsvalgte; stortingspolitikerne: Flere antatte hedersmenn og kvinner viser seg å være en tvilsom bande som hever seg over allmuen og skor seg så fort de har passert sikkerhetsinnsjekken på Stortinget. Ikke én, men mange. På tvers av partigrenser. Fra mørkerødt til mørkeblått. Stikkordene er innsidehandel, hjemme- og bortehybler, reiseregninger, kameraderi, solbriller, seksuell sjikane og annen tvilsom oppførsel. Pinocchio-nesene har vokst seg lenger og lenger i takt med bortforklaringer og krokodilletårer. Tilliten er snart null.

Vi har alle gjort våre feil. Det kalles bagasje. Jeg har min, du har din. Det er selve livet og har gitt oss ballast. Også til å bekle politiske verv, noe som bidrar med både klokskap og handling. Noen ganger på vondt, andre ganger på godt. Nyttige livserfaringer å ha med seg inn i et politikerembete som øverste tillitsvalgt for både helgener og syndere. De vi trodde vi gikk til valg på av verdige representanter for innbyggere i alle aldre og samfunnslag.

Problemet med de ekle sakene som har kommet for dagen begått av flere av våre politiske eliteutøvere, er at dette ikke lenger handler om å gjøre noe godt for andre. Dette handler tilsynelatende om å berike seg sjøl etter at vedkommende har fått folkets tillit. Det kan virke som om toppvervet har blitt katalysatoren som gir både innsyn og mulighet til snusket. Ja, la oss strekke oss så langt som til å si mulighet til å begå den ulovlige handlingen. Vi kan spørre oss om dette har vært selve motivasjonen for enkelte til å stå på valglistene.

Flere av våre øverste tillitsvalgte, fra hele regnbuen av partier, framstår nå nesten som en norsk avlegger av Cosa Nostra. Flere har hevet seg over noe så trivielt som etikk og moral, godt skjult bak toppverv og maktposisjoner.

Stakkars de mange politikerne som fortsatt er hederlige og følger samfunnsoppdraget til punkt og prikke. Disse hører vi sjeldent noe om. Sliterne, de usynlige samfunnets tjenere. De samme som Einar Gerhardsen, Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland hadde mange av i sine rekker. De pliktoppfyllende som tok tillitsvervet på alvor. Den gang da politikerforakt var et fremmedord. Den gang da et stortings- eller regjeringsverv gav både plikt og respekt.

Og til dere som tenker at våre lokalpolitikken er hakket hederligere: Det finnes en rekke saker som støtter opp om den negative trenden. Det er mange eksempler på uetisk framferd rundt om i det ganske land. Våre stortingsrepresentanter og statsråder rekrutteres i stor grad fra lokalpolitikken. Dette til ettertanke.

Som et forsvar for de tiltalte kan det anføres at flere av de mye omtalte stortingspolitikerne kanskje har handlet både naivt og uvitende. Det gjør knapt saken bedre og sier noe om utvalget av kandidater.

Er det fortsatt noen som lurer på hvorfor det er vanskelig å rekruttere unge voksne til å stille på lister til lokalvalg, eller stemme? Svaret er etter min mening innlysende: I tillegg til den velbegrunnede politikerforakten løser dagens politikere få av de store utfordringene samfunnet står ovenfor. Flere av våre topp-politikere har ved gjentatte anledninger bevist at de har mer fokus på seg sjøl enn jobben de er satt til; å løse brennende problemer. Politikk har blitt tomme ord i kombinasjon med personlige skandaler.

Hva med klimainfernoet vi er midt inne i? Hva med den økende fattigdommen og klasseskillet i Norge? Verdens rikeste land, men som vi forstår bare gjelder utenfor Norge. Ny-fattigdommen brer rundt seg som ild i tørt gress der det kan virke som om nasjonale politikere er i full galopp bort fra brannen. Bortforklaringer, uthalingstaktikk og ansvarsfraskrivelser.

Utfordringa for dagens demokrati er at de fleste av befolkningen i dag er både velinformerte og velskolerte. Folk kan tenke sjøl. De ser, forstår og er sinte. Midt i denne stormen av ugjerninger og politisk inkompetanse, sitter folk og brenner inne med voksende mistillit.

Med et omdømmenivå på linje med vinningskriminelle og omreisende lakrisselgere er neppe politikeryrket det første de unge velger. Dagens stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer har fått et velfortjent dårlig rykte. Det er vel ingen som kan tro at ungdommen flokker seg rundt et yrke med så dårlig omdømme?