Fire av ti nordmenn vurderer eller har en ekstrajobb for å klare å betale sine utgifter

Velferdsstaten er grunnmuren i våre liv fra vugge til grav. Den gir oss muligheten til å nå våre mål og drømmer, delta i samfunnet og bruke evnene våre – uavhengig av bakgrunn og inntekt. Vi leser om en offentlig sektor som hver dag leverer tjenester vi alle er avhengige av. Likevel leser vi nesten daglig om konflikter og kutt i debattinnlegg rundt nettopp disse tjenestene.

Den politiske debatten gjentar seg år etter år: Mer skatt og mer velferd – eller mindre skatt og mindre velferd.

Spørsmålet er vel om dette er riktige valg, eller om politikerne har et forenklet bilde av en langt mer alvorlig virkelighet.

Kan kommuner unngå kutt i skole, barnehager, helse og omsorg ved å innføre eller øke eiendomsskatten eller andre offentlige avgifter hvert år? Neppe. Det ville vært en altfor lettvint løsning på et langt større problem.

Det er vel slik at mer penger som kommer inn i kommunekassen, jo mer ser det ut til å forsvinne i systemet? Ikke nødvendigvis dit vi innbyggerne trodde de skulle gå – til barn, helse og omsorg. Det finnes nok av eksempler på at ressursene ikke treffer dem som trenger dem mest.

Vi leser om foreldre flytter for å finne den gode skolen. Lærere og helsepersonell som søker seg til kommuner med gode arbeidsvilkår. Politikerne lover gull og grønne skoger i valgkampen, men virkeligheten møter oss når budsjettene legges fram. Da er det plutselig barn, lærere, helsepersonell og omsorgstjenester som nedprioriteres av byråkrater i trygge stillinger. Og når kommunedirektøren varsler kutt, virker politikerne like overrasket hver gang.

Slik skal ikke en styring av kommuner fungere. Det skaper uro og mistillit i befolkningen.

Tidligere sa man at en måtte sette tæring etter næring. Det er et råd kommuner med fordel kunne tatt mer på alvor. For velferdstjenestene må holdes på et anstendig nivå, og det krever nøkternhet, prioritering og ansvarlighet.

Samtidig vokser fattigdommen i Norge. Over en halv million mennesker lever i en situasjon som begrenser muligheten til å leve gode og verdige liv. Det handler ikke bare om lav inntekt, men også om å stå utenfor fellesskapet sosialt og kulturelt. Hvert tiende barn i Norge vokser opp i en familie med dårlig råd - også i Trøndelag.

Matsentralen samlet inn rundt 10 millioner måltider det siste året, fordelt på over 500 organisasjoner. I år melder de om fortsatt økning, og sier at de kunne delt ut det dobbelte om de hadde hatt mer mat. De som står i køene er enslige, barnefamilier, lavtlønnede og flyktninger også folk i arbeid.

For mange gir ikke en jobb nok inntekter, fire av ti nordmenn vurderer eller har en ekstrajobb for å klare å betale sine utgifter. De kutter i mat - fordi strøm, husleie og renter ikke kan kuttes. Dette skjer i verdens rikeste land som vil liker å kalle oss

Når fattighusene går tomme og køene vokser, er det på tide å stoppe opp. Statsministerens ord om at «det er synd på dem som har en fattigdomsopplevelse» klinger hult når virkeligheten er så brutal.

Jeg husker min far som satt i fattigstyret i min hjemkommune. Han hadde ansvar for «fattigfolk og trengende», som de ble kalt. Jeg trodde den tiden var forbi. Men nå kjenner jeg igjen på følelsen – jeg retter opp en advarende pekefinger. En påminnelse om at vi som samfunn er i ferd med å miste noe grunnleggende: evnen til å se alle de som faller utenfor.

Det er vanskelig å trenge gjennom med budskapet i den øredøvende lyden av politikere som applauderer seg selv, men jeg prøver meg allikevel.