Hei plagsomme Google

De fleste har vel sett reklamen med han som har fått sånn snakkende hus. En dag kommer han seg ikke inn fordi det stemmestyrte huset ikke skjønner hva han sier og han blir stående og rope «open the door». Sånn greier er jeg glad jeg ikke har, tenkte jeg, men hvor lenge var Adam i paradis..

En dag da jeg kom hjem etter å ha vært på jobb satt nemlig hele familien samlet rundt en liten grå dings og så svært så fornøyde og forventningsfulle ut. De ropte nærmest Hey Google i munnen på hverandre. Var nå det egentlig nødvendig da, undret jeg og fikk bare fire rare blikk rettet mot meg, før de fortsatte å mase på Google om været og om å finne forskjellige sanger.

Jeg husker godt vår første ferie med Tom Tom - og den masete karen som skulle fortelle om hvert et veikryss med sin metalliske stemme. Nå har Tom Tom blitt en del av hver eneste ferie og er vel omsider blitt godtatt som familiemedlem, men at vi skulle få en sånn Google i hus var jeg ikke forberedet på. Jeg vet ikke helt hvilken nytte vi kan ha av den, men vår fotballinteresserte sjuåringen fant det ihvertfall for godt å spørre etter Messi på Youtube. Det som da dukket opp var ..ja, hva skal vi si... ganske så messy...Noen fotballstjerne var ihvertfall ikke å se. Og så driver den å blander seg i samtaler. Her satt jeg og snakket i telefonen og så kommer det fra den grå boksen «jeg forstår ikke spørsmålet». Jeg måtte da forklare damen inni boksen at vi aldeles ikke hadde spurt om noe som helst.

Nå tror jeg nyhetens verdi har gått litt over - ihvertfall har det vært stille borti der en god stund nå. Nei takke meg til god gammeldags Google som ikke driver og prater og blander seg i alt mulig. Heldigvis har vi ikke en sånn som kan åpne dører da - ennå ihvertfall. Nå plages jeg nok som det er med den kodelåsen og fingeravttrykkåpninga om jeg ikke skal krangle med en «oppstanasi google-bitch» hver dag døra skal åpnes. Om det bare kunne vært litt nytte i det den kan bidra med. Hei Google, vask kopper, tørk støv, men nei da så langt har ikke Google kommet - ennå ihvertfall!

Lillian Lyngstad