Helsebygg på Leka - slutten eller en ny start?

Aldri har jeg grubla mer på ei sak kommunestyret har hatt til behandling.

Aldri har jeg opplevd så mange runder med behandling av hele eller deler av saka i bortimot fire år.

Aldri har jeg lest så mange hundre sider med sakspapir, dels flere ganger.

Aldri har ei sak hatt større konsekvenser - og det gjelder enten vi stemmer je eller nei.

Likevel har jeg sjelden vært mer sikker på at det eneste rette er å stoppe saka som det står i dag! Dette er i ferd med å bli skikkelig dyrt for oss. Jeg husker at vi i starten av saka fikk presentert hvor supersmart det ville være å velge «samspill-modellen» for gjennomføring. Kanskje burde vi slett ikke gjort det? I ettertid har eg sett at det advares litt omkring at denne modellen kan være en svært krevende øvelse for byggherre, i dette tilfelle kommunen. Sammenligner vi oss med andre kommuner som har realisert lignende bygg, kan det se ut som om vår «forsikring» mot store, uventa kostnader blir svindyr!

Jeg har vært med å ta beslutinger i kommunestyresalen på Leka i mange tiår. Erfaring har lært meg at økonomien i prosjekter aldri blir bedre enn planlagt. Jeg vil særlig minne om et av standarduttrykkene til vår aller første rådmann, Ellen Marie Nålsund, for førti år siden. Hun minnet stadig om, når hun syntes vi folkevalgte ble dryge ivrige på å bygge nytt og starte med nye prosjekter: «Det er noe som heter drift, også!» Det er viktig at vi vet at det vi bygger opp, det har vi råd til å drifte når det er fedigstilt! I 2000/2002 fikk vi bygd ny sykeheim på Leka. Planen var at den skulle drives med to avdelinger når den ble tatt i bruk. Høsten 2001 hadde vi ikke råd til å ta i bruk det som var tenkt som demensavdeling som sådan, men ble nødt til å drifte hele sykeheimen sammen på rimeligste vis.

Så er det ingen tvil om at det finnes feil og mangler ved dagens kommunale bygningsmasse. Det gjelder både bygg som var planlagt utskifta i saka vi har til behandling i dag, og det gjelder andre bygg, for eksempel skolen. Nå må vi rett og slett komme igang med et målretta vedlikehold, som sikrer at ting blir tatt tak i før det får vokse seg kjempestore. I den sammenhengen vil jeg minne om at det er ikke mange år siden vi sanerte et barnehagebygg som ikke var fylt førti år, fordi det var for dårlig. I den bygningsmassen vi diskuterer i dag, er det også pekt på forhold som er ganske enkle og rimelig å rette på, og som jeg heller vil plassere i gruppen «brukerfeil», enn som feil ved bygg. Ett av konsulentfirmaene slo fast at rømningsveier i tilfelle brann ikke var i orden. På innsiden ble det lagret saker og ting, og på yttersiden av døren var det igjenføket med snø. Alvorlig nok, og sånn skal vi ikke ha det, men alle skjønner jo at slikt er «brukerfeil» som lett kan oppstå i et nytt bygg også!

Når denne saka starta for omtrent fire år siden, var det på mange vis i forlengelsen av en årelang diskusjon om omsorgsboliger. Undertegnede tok allerede tyve år før opp spørsmålet om vi ikke skulle ha hatt innslag av omsorgsboliger i vårt tilbud til eldre, men tiden var nok ikke moden på det tidspunktet, og tradisjonell sykeheim med 15 plasser ble tatt i bruk i 2001.

Så har spørsmålet om et boligtilbud mellom det å klare å fortsette å bo i egen bolig, og tradisjonell sykeheimsplass, vokst fram over tid. Sykeheimsplass blir stadig mer betraktet som en noe mer kortvarig løsning for dem med størst syksdomsproblematikk, og ikke noe folk skal være henvist til i ti år eller mer. Mange av kommunene rundt oss har forlengst etablert botilbud der folk som ikke lenger får til å bo heime, kan leie seg inn, hvis de ikke har behov for syheimsplass.

Når jeg endelig klarte å forstørre tegningene vi har foran oss mye nok, ser jeg at de foreslåtte «omsorgsboligene» ligner lite på det jeg hadde håpet vi skulle klare å få til. Jeg ble svært skuffet, og skjønner ikke hva som har skjedd. Jeg skjønner ikke at dette kan oppleves som noe annet en en vanlig sykeheimsplass? Jeg tenkte øyeblikkelig på Prøysenvisa om gutten som skulle snekre syskrin til mora si, og via forskjellige forviklinger endte opp med ei skjærfjøl....

Jeg har sagt det før i kommunestyret, at til tross for uendelig antall sider med sakspapirer og stort antall møter og timer brukt til diskusjoner, så skjønner jeg ikke hvordan hele denne saka fortsatt framstår som svakt forankra både i lokalbefolkninga og blant oss folkevalgte?

Så mener en del av oss at de økonomiske farelysene blinker kraftig rødt. Så ser jeg at det legges fram økonomiske analyser som på sitt beste viser at dette kan gå bra. Dessverre har mange av oss tungt for å glemme alle de tilfellene i siste periode der forskjellige forhold har gjort at budsjett og planer slett ikke har holdt.

I tillegg til bekymringer for kommuneøkonomien på lengre sikt, er det flere sider ved dagens prosjekt som jeg slett ikke begeistrer over. En ting er måten omsorgsoliger er løst på. Jeg er en av dem som har snakket om muluighet for utsikt fra prosjektet startet. Selvsagt innser jeg at alle ikke er opptatt av utsikt, og det er et faktum at en ikke oppnår samme utsikt fra ulike deler og sider avet stort bygg. Det er også elementært at jo lavere i terrenget en velger å plassere et bygg, desto mindre blir det å se fra vinduene. Utsikt vil jo også handle om mye forskjellig, fra mulighet til å følge med båtene på hovedleia, til å se folkelivet utspille seg ved butikker, på veier og idrettsbaner. Andre elementer er tilgang på sol, vinduers plassering i vegg og mer til.

I bynære strøk skjønner jeg at det kan være knapphet på gode tomter, på Leka har vi ikke stor mangel på plass, og vi har delvis mulighet til utsikt over både hav og land, og mulighet til å se vidt utover fra noen steder.

Jeg forvirres veldig av bruken av begrepet «bruker» i saksdokumentene, både fra konsulenter og fra kommuneadministrasjonen. I mitt hode er brukere av både sykeheimsplasser og omsorgsboliger de som skal bo på disse plassene og eventuelt deres pårørende. Det finnes faktisk en fasit på det i Norge, jamfør lovverk om «Brukermedvirkning..»

På enkelte plasser i saksdokumentene seg jeg at det må være de ansatte i kommunen som benevnes som «bruker».

Sjølsagt kjenner jeg til at det finnes avtaler og regler om ansattes rett til medbestemmelse i arbeidslivet, og det skal vi også selvsagt ta på største alvor. Å slå sammen beboere og ansatte under en felles benevnelse kan bare tjene til å forvirre.

Kanskje er det det som har skjedd når dagens saksdokument konstaterer at en ikke trenger å ha kjølefunksjon på lufta i avdelingen, i henhold til Arbeidstilsynets krav, fordi en antar at temperaturen ikke vil være over 26*C i mer enn femti timer årlig? Jeg besøkte en gammel og alvorlig syk slektning en del ganger på varmesommeren 2018, og opplevde selv hvor ille det kan bli når utetemperaturen ble svært høy. Jeg finner grunn til å minne om at syke mennesker som sitter eller ligger på rommet sitt, ikke har mange muligheter til å komme seg unna varmebølger. Den ansatte har tross alt litt andre mulighet til å oppsøke svalere områder.

Så er det også i min verden sånn at selv om vi har parkert dagens planer for bygging på helseområdet, så vil vi fortsatt ha behov for tilbud om omsorgsboliger for framtida. Og en større fornying av sykeheimsplassene vil nok også bli aktuelt. Da tror jeg at det blir svært viktig å starte en diskusjon på grunnplanet om hva vi skal ha, og vente med å leie inn folk til å tegne detaljene til en har landet på størst mulig enighet om hvor vi står og hvor vi skal.

Jeg ser at enkelte tar på seg å felle «historiens dom» over oss som parkerte planene i går. Bare slapp av og la historien selv gjøre den jobben......